Retreat

Jeg kommer nettopp ut av skogen. Kledd i høye støvler, joggebukse og gammel allværsjakke, med ryggsekk på ryggen... typisk meg, hva?! Jeg har vært her hele dagen på noe som kalles for retreat, som betyr noe ala å trekke seg tilbake fra resten av verden, til et eller annet sted helst borte fra folk, by, TV, internett, og være alene, med Gud. 'Retreat from the world', trekke seg vekk fra hverdagen. Jeg kom hit fordi jeg ønsket mer stillhet og fordi hodet mitt var fullt - fullt av planer og ny jobb, full av forventningspress til meg selv, fullt av nyheter og sosiale medier-bilder og alt for mye informasjon jeg ikke klarer svelge. Det er så mange inntrykk på en dag, så mange tanker. All informasjonen blir ikke nødvendigvis til kunnskap og visdom, noe av den legger seg rundt hjertet som et slør og gjør at viktige inntrykk ikke klarer slippe inn. 

Jeg var her sist mandag også, og det første som slo meg da jeg kom inn i den lille hytta, så peisen og den gamle sofaen, var: Å nei.... skal jeg være her i hele dag? Skal det virkelig ikke skje noen ting?

Poenget med retreat er ikke at du skal kjede deg, men det er ofte en stor del av det. Poenget er vel å søke stillheten, å søke innover i en selv, og la tankene falle til ro. Mens ingenting skjer, faller noe på plass på dypet av en selv. Jeg brukte mesteparten av dagen på å passe på at ovnen ikke slokna og legge på mer ved og å gå på do. Jeg slappa av på sofaen, henta ved bak utedoet, gikk en tur, satt litt ute i sola i dag (sist uke pisseregna det) og ja, kjeda meg en god del av tida. Det største som skjedde var at det gikk en hest med en rytter forbi ute på skogsstien. 

På den lille turen ned til havet ble jeg sittende på en høyde og kjenne den sterke vinden ruske i meg og se utover havet, som så ut til å ikke ha noen ende. Det slo meg hvor mektig og stort det er, og hvor uendelig mye større Gud må være, som skapte havet, og med ett følte jeg meg veldig liten. I nærheten av det store og ville havet og en enda villere og enda større Gud, følte jeg meg ydmyk og full av ærefrykt. Hvem er jeg i møte med dette? tenkte jeg.

En gang i løpet av dagen, jeg vet ikke om det var mens jeg rugga fram og tilbake i gyngestolen foran peisen, eller mens jeg lå på sofaen og så ut på trærne, slo det meg hvor utilstrekkelig jeg føler meg og har følt meg i det siste. Så det er altså dette jeg går og føler på? tenkte jeg og åpna opp for det og kjente på det. Utilstrekkelig. Ikke nok. Så begynte jeg å tenke på om det egentlig er sant, at jeg er utilstrekkelig, og kom vel aldri fram til en konklusjon på det.

Hvis en ikke lenger klarer å høre, ikke lenger vet hvordan en lever fra hjertet, om det er umulig å være stille, om en ikke vet hvem en selv er, hvis en må snakke og ikke klarer lytte... kanskje vi da av og til må gå litt vekk fra lyden og kaoset og alle stemmene og 'ut av verden', for å være stille for oss selv...