Til tross for at folk ikke ofte assosierer meg med skog og mark har jeg alltid egentlig vært ganske god på å få til bål - kanskje ikke akkurat et talent, men allikevel. Jeg har briljert som lærer på tur med elevene i skogen og som regel alltid fått fyr på peisen der det har vært behov for det. Men da tennbriketter kom for noen år siden, gjorde jeg som alle andre. Jeg gav opp strevet med å få fyr, heiv inn et par briketter og lukka ovnsdøra. Ingen mer intens vifting, ingen småved, ikke en gang avispapir trengtes.
De to første gangene i skogen de siste ukene gjorde jeg det samme, før jeg i dag tenkte at jeg muligens skulle forsøke meg uten. Jeg la inn litt papir, og et par større kubber, tente på, og selvfølgelig sluknet det på to minutt. Første tanken var å bare gi opp med en gang og kaste inn en brikett, men noe holdt meg tilbake. Å ja, kom jeg på, veden trenger mer luft! Jeg så meg rundt etter et blad eller noe å vifte med, men fant bare hyttegjesteboka og begynte febrilsk å vifte. Ilden flammer opp, og akkurat da jeg trodde det var gang på bålet, slokna det hen.
Men nå ville jeg ikke gi meg. Det måtte da være mulig å få gang på et bål uten briketter, selv om det tross alt er 2016!
Jeg begynte å rive fliser av de store vedkubbene for å få lettere fyr på dem (der gikk neglene, gitt! Og det var den neglelakken...) og når ikke det heller hjalp kom jeg meg til og med ut døra for å finne remser av bark og små pinner, og så viftet jeg i vei. Til den store gullmedalje. Ti minutt ble til en halvtime, og endelig var det skikkelig fyr. Jeg lukka skuffen under og slo igjen døra, tok fram en juice fra sekken og satte meg godt til rette i gyngestolen, vel fornøyd.
Men aldri i livet om jeg skulle gi meg nå. Nå var det jo blitt en kampsak, å gi etter for en brikett ville være et nederlag av dimensjoner. Ut igjen, nye kvister, ny bark, ny vifting og klokka bikker en time uten at jeg er sikker på at det brenner godt. Det ser lovende ut, men jeg er ikke overbevist før alle de store vedkubbene er i full fyr.
Tenk på alle de tingene de brukte så usigelig mye tid på før! Å tenne i peisen kunne ta en time! (Eller de var nok mer rutinerte enn meg.) Å vaske klær tok en hel dag, å forberede et måltid hele formiddagen. Jeg husker på kveldene at mor strøk tøy, stoppet sokker og sydde lapper på opprevne buksebein. Mange av genserne våre var hjemmestrikket. Tenk at ting som tok så mye tid før nå tar så lite, samtidig som vi på mange måter aldri har hatt mindre tid. Tenk at vi har vaskemaskiner, tennbriketter, tørketromler, induksjonsplater og vannkokere og penger til å kjøpe nye, tvilsomt billige klær i et utall butikker og allikevel er vi travlere enn noen sinne!
På fredag introduserte noen venner en sang til meg som jeg har gått og tenkt på siden (Vinskvetten). Den heter Stappmett, og handler om når vi har forspist oss sånn på alt vi har at vi må spy hvis vi skal få plass til mere.
Har du noen gang hatt følelsen av at du kan gjøre og få alt du vil, men at du ikke har lyst på noe? En misnøye med alt som tidligere fristet. Når en har alt, hva er det da igjen å ønske seg? Å vente på? Og glede seg til? Hvis jeg kan finne ut det jeg lurer på ved å søke på Google i 30 sekunder, hva med leitinga i leksikon, grublingen over svaret, sykkelturen til biblioteket og letingen i bøker der... å finne en hel bok om temaet og gjerne lese hele boka.
All informasjon blir ikke til kunnskap, og all kunnskap blir ikke til visdom.
Jeg føler meg av og til kvalm slik som sangen beskriver. Det er derfor jeg tror jeg sitter her, igjen og igjen, i denne skogen, i denne hytta, selv om det for det meste er ganske kjedelig. Det er derfor jeg ellers prøver å venne meg av med å sjekke mobilen hver gang jeg har et ledig øyeblikk, eller i enhver pause eller mens jeg venter på noen. I stedet øver jeg meg på å gjøre det jeg gjorde før - se tomt ut i lufta, følge med på menneskene eller naturen rundt meg, trekke et godt pust og bare være til stede i nuet, kanskje forberede meg litt i tankene til det eventuelle møtet eller glede meg til å se personen jeg venter på, og av og til bare kjede meg og hverken ha folk å se på, noe å tenke på eller planlegge.
Endelig brenner det! Jeg er sikker nå, det har gått en time og 15 minutt og alle de store vedkubbene er i full flamme. Jeg er skitten og sotete på hendene og klærne, og jeg setter meg godt til rette i gyngestolen igjen, varmen fyller hytta og jeg ser fram til en ny dag her ute i skogen, uten at noen verdens ting skal skje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar