Jeg kjente det i magen da jeg dro med første flyttelass til Bryne i slutten av sist uke, spesielt da jeg kom gjennom rundkjøringen med Shell og kirka på venstre side... nå var jeg visst tilbake igjen. Det var en bitteliten følelse av nederlag i magen. Det var jo en grunn til at jeg forlot Bryne for 3 år siden, og det var grunner til at jeg har bodd på Sandnes og i Verdalen det siste året. Jobb i Stavanger, nye venner i Sandnes, og planer om å kjøpe eller leie i Sandnes.... det gikk ikke slik jeg hadde tenkt. Igjen.
En av grunnene til at jeg forlot Bryne, som er et sted jeg også elsker, og hvor jeg har mange av de beste vennene mine, var at det føltes for lite. Det begynte å bli trangt. Litt vel etablert kanskje for en singel masterstudent? (på den tida) Jeg følte at alt og alle begynte å ligne hverandre og at det kanskje var litt lite rom for nye impulser og å være annerledes. Jeg fikk ikke puste. I tillegg har Bryne for meg i de årene vært assosiert med mye vekst, men også mye smerte. Mye problem. Mye tungt. Da jeg kom for å inspisere leiligheten etter at leieboerne hadde flyttet ut, kjente jeg tungsinn komme over meg. Dette var ikke mitt hjem. Her ville jeg ikke bo. Alt virket forfallent og slitt, og selv om det rommet mange av mine ting, orket jeg ikke tanken på å flytte rett inn. Dermed begynte en omfattende prosess, inspirert av familie og venner, til å fornye leiligheten og gjøre den til min. Å `vaske ut´ de ulike leieboerne og alt det tunge fra fortida.
Denne seksjonen stod i kjelleren i Misjonskjerka og skulle hives, da jeg "fakka den". Den har nok sett sine bedre dager nå...
Hvitt hvitt hvitt, alt i leiligheten var hvitt. Sånn var det jo på tidlig 2000-tallet! Og gjerne en lettere klisjéfylt tekst med løkkeskrift på veggen.
Rart å være i en leilighet jeg har eid i 11 år og føle at den var noen andres, ikke min...
Jeg gjorde vågale valg (til å være meg i alle fall), og dyre valg (til å være meg i alle fall). Jeg fikk et malerfirma (og ikke "venner og pizza-maling") til å komme og male alle vegger og tak, og i tre av rommene valgte jeg farger på alle veggene ("å male bare én vegg er så 2010!" sa Cathrine og Christina, som har mer greie på sånt enn meg). Det ble mørke farger i stua og på hovedsoverommet og jeg følte meg veldig dristig. Så kjøpte jeg det minste TV som var å oppdrive (hva har skjedd her? De hadde bare gigafjernsyn hos Expert og Elkjøp og kun 2 valg i 32-tommers. Jeg kunne få mye større TV til samme prisen, men holder på at jeg ikke vil at den skal dominere stua!), ferdige klikkplater til kjøkken (i stedet for fliser), og fant en nydelig skjenk på finn.no som Magnar og jeg halte og dro ned en smal vinkeltrapp i Stavanger og med nød og neppe (og litt bønn) fikk inn i bilen.
Før handelen kvitta jeg meg med masse inventar; den hvite seksjonen som egentlig skulle kastes, skinnlenestolene til mor og far fra 70-tallet, bokhyllene jeg fikk i 1.klasse som jeg har malt grå for at de skulle overleve noen år til - og så begynte jeg å male til den store medalje; senga mi, hyller, badeskapene far lagde til meg på begynnelsen av 2000-tallet... Neste steg er å få opp TV og klikkplatene, og kanskje kjøpe nye flotte lameller eller persienner. Og etter hvert finne et par fine lenestoler på finn.no. "Hm... du er en sånn klassisk bohem, du Renate!" sa Cathrine, og det følte jeg virkelig traff. Ja, jeg liker å spare, jeg liker ikke å kaste ting, jeg liker gjenbruk, og går aldri av veien for et godt kjøp, men jeg liker også at ting er skikkelig og fint og klassisk, og farger som svart, grått og hvitt.... Jeg elsker dyr og fin sminke, er litt kresen med hvilke hår- og hudprodukter jeg bruker, men har ingen problem med å arve klær eller handle i billigbutikker eller fylle stua mi kun med 30-år gamle møbler.
Et av de få hjørnene jeg kunne ta bilde av, haha. Alt er jo enda så rotete og uferdig. Men soverommet mitt ble - overraskende og totalt imot min første vilje - mørk aubergine, altså lilla...
Kent var så kjekk å ta med seg Daniel og henge opp hyller og starte med å få opp TV-opphenget. Gleder meg til det kommer et TV her!
Resten av sofaen er virkelig rotete, men grått - totalt i mot høstens nyeste mote (i følge Cathrine), ble det altså!
Den fantastiske skjenken jeg bare eeeelsker som Magnar og jeg risikerte ryggene våre for å bære!
Og walk-in-closet i "sjøgløtt"-farge, og det føles som et lite stykke hav, såpass at jeg ikke enda har lukket dørene fordi jeg liker å ligge i senga og se inn. Første tanke var å male det rosa eller turkis, men glad jeg forandra mening der...
Endelig - etter to ukers arbeid, maling, kasting og kjøping - føltes leiligheten min som et hjem for meg igjen, og jeg kom med flyttelasset. Allikevel føles det snålt å bo på Bryne, til nå. Har jeg virkelig flytta tilbake igjen? Skal jeg virkelig bo her? Som med mange andre slike prosesser, vet jeg at jeg kommer til å måtte omfavne situasjonen, enten jeg liker den eller ikke, og jeg regner med at det er det som vil skje nå også. Det fantastiske undervurderte Time bibliotek som er 2 minutt å gå fra der jeg bor. Togstasjonen 3 minutt lengre borte som kjapt tar meg til jobb og mange andre plasser. Bedehuskirken i gåavstand. Den ene kaféen der du alltid treffer kjentfolk. Roen om kveldene. Jeg kommer nok til å elske det igjen, jeg kommer nok til å føle meg hjemme etter hvert, kanskje jeg til og med får nye venner her og opplever nye ting?
Det kommer. Jeg skal tidsnok få omfavnet det.
Men akkurat nå er det de eskene og sekkene, og den TV-eska på golvet som brenner mest.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar