På dypet... Kjære lesere!

Hei alle lesere... jeg vet ikke helt hvem dere er. De siste månedene har det vært et økende antall lesere... 3-400 hits de 24 timene etter ar jeg la ut et innlegg og helt opp til over 600 (og nærmere 1000 på det siste) på de siste innleggene... og siden de aller fleste hit'ene kommer med en gang jeg har lagt det ut på Facebook regner jeg med at de fleste av dere er FB-venner, altså generelt venner, bekjente eller folk jeg i alle fall har truffet. Uansett, veldig kjekt at så mange (syns i alle fall jeg) leser det jeg skriver. Jeg føler meg beæret, jeg føler det som et ansvar.

Av og til må jeg innrømme at jeg lurer på hvem dere er. Det var lettere å tenke seg til hvem dere kunne være da jeg hadde en 40-60 hits. Nå er det så mange flere, det må vel bety at mange av dere er veldig perifere bekjente, kanskje noen jeg ikke en gang kjenner lenger, eller venner av venner når jeg legger det ut under 'offentlig'?

Uansett... For noen av dere er det ukjent, for andre som har fulgt bloggen min lenge eller kjenner meg, har dere kanskje hørt det - det har ikke vært en hemmelighet at jeg har slitt med psykiske problem i større og mindre grad i mange år. Jeg har skrevet det mange ganger mellom linjene og noen ganger ganske direkte (blant annet når jeg har skrytt av for eksempel Kroppsbevissthetsterapi) og jeg har også vært ganske åpen om mye av sorgen jeg har gjennomgått da far ble syk, og så døde. Men selv om det kan være ganske kjent, så har jeg aldri skrevet det rett ut, som nå.

Ja, og det er vanskelig å skrive det svart på hvitt, selv om de fleste som vil lese dette vet hvem jeg er. Og ja, det er vanskelig selv om det aldri egentlig har vært en hemmelighet. Jeg har vært svært nøye med å holde det private fra det personlige, og å gå i dybden på utfordringene mine har til nå tilhørt det private. Men her velger jeg altså å være åpen om noe av det.

For et par uker siden fikk jeg en overraskende telefon fra Modum Bad. Jeg har stått i kø lenge for å komme til behandling hos dem og regnet med det ville ta mange måneder før det ble ledig. Men plutselig, ut av det blå ringte de og spurte om jeg kunne komme om noen uker! Jeg fikk nesten sjokk og visste ikke hva jeg skulle si. Etter to dagers betenkningstid ble det avgjort at 28.november reiser jeg på et 3-måneders opplegg der. Og jeg som endelig hadde slått meg ned på Bryne etter 3 år rundt omkring! Vel, vel... da var det bare å pakke igjen!

Endelig tror jeg at jeg kan få hjelp, virkelig hjelp, og selv om jeg er sliten, har jeg et gryende håp. Hovedgrunnen til at jeg skal på et lengre opphold der er for å bearbeide tidlige barndomstraumer fra tida før jeg kom til Norge, som sterkt har påvirket livet mitt, spesielt som voksen. Håpet er at det er mulig å gjenopprette noen av skadene som skjedde da, skader som er vanskelige å forstå og forklare. Kanskje er det mulighet for bedring. Kanskje er det rett hjelp å få. Kanskje. Kanskje.

For dere som ikke har hørt om det før er Modum Bad et privat behandlingssted med kristne røtter, tidligere brukt som kurbad, og i dag også til sjelesorg. Det er et nydelig landsted i Vikersund, med vakker natur og villaer og uthus og paviljonger, langt fra folk, og ser ut som om det er tatt rett ut av en bok av Astrid Lindgren. Modum Bad blir brukt til blant annet hjelp til folk med psykiske problem. Det er unikt i og med at de fokuserer på det holistiske mennesket - det jeg tror er hele mennesket; ånd, sjel og kropp. For mange pasienter som har prøvd alt har dette blitt det siste stoppestedet. Uten at jeg vet tallene har de et veldig godt rykte, og jeg har hørt at utallige endelig har fått rett hjelp etter mange år i systemet.

Så kjære lesere, nye og gamle, da blir det kanskje stille herfra for en stund. Eller - om mulig blir jeg veldig inspirert og blogger masse. Uansett takk for at dere vil lese det jeg skriver, takk til dere som har oppmuntret meg og kommentert, til dere som har kritisert (ja, jeg hører gjerne på kritikk og tar det meste til meg!) og takk for at jeg får ha dette lille rommet hvor jeg kan debattere og samtidig vise litt av meg og livet mitt, rett og slett LIFE - as I know it.