Det er min 2. og siste permisjon fra Modum Bad. 2 måneder har allerede gått, tiden har fløyet, samtidig som jeg føler at jeg har fått opplevelser og inntrykk for et helt år. Når jeg reiser tilbake i slutten av neste uke er det mindre enn 5 uker igjen, så skal jeg tilbake til hverdagen.
3 måneder innlagt - 3 måneder i intensiv terapi - da er jeg vel fikset? Da er jeg vel frisk igjen?
Individualterapeuten min, Tomas, prøvde å fortelle meg så skånsomt som mulig at dette bare er begynnelsen; at det jeg lærer, og all helbredelsen som skjer må fortsette å arbeides med når jeg kommer "ut". Og jeg som trodde det var en 'easy fix', eller i alle fall håpet på en. Samtidig høres det mer troverdig ut; at å jobbe med seg selv, fortiden, barndommen og å lære å kjenne på følelser, tar et helt liv. På sett og vis blir jeg kanskje aldri ferdig?
På Modum Bad har jeg møtt noe jeg aldri har truffet på før - ikke at jeg tror det er for alle, eller at de på noen måte er perfekte - men allikevel en kompetanse blandet med varme og entusiasme jeg aldri har sett maken til. Kanskje det er spesielt på Vita-behandlingen, som jeg deltar i, skjønt vi 8 på gruppa er noenlunde enige om at det vi opplever er helt unikt.
Den første måneden var intens, med innslag av magiske øyeblikk, men allikevel en oppvarming. Den siste måneden har vært aldeles rå, og bare folk spør meg hvordan det går blir jeg momentant sliten fordi det er umulig å forklare. Jeg merker at svarene mine enten blir unnvikende eller svevende, og veldig lite konkrete. Det er som om opplevelsene spiller på så dype strenger at ord ikke kan beskrive. Noe lignende opplevde jeg da jeg kom ut av Nord-Korea, og da far døde... at ordene bare ikke strekker til. Det finnes et rom inni meg som inneholder alt jeg har tenkt og følt og opplevd i og angående Nord-Korea, som ingen andre vet om. Jeg kan ikke beskrive det, men alle følelsene mine er der inne og jeg bærer dem med meg. Av og til kan et sukk gi bedre uttrykk for hva jeg føler. Jeg ser på gradestokken og tenker på den lange vinteren, og håper at mange ikke fryser i hjel. Og så sukker jeg.
På samme måte har jeg et rom inni meg hvor far bor. Der er det hundrevis av historier, mange ugråtte tårer, følelser jeg ikke klarer kjenne på og ord jeg ikke får tak i. Noen ganger kommer jeg på flere historier og tenker at jeg må skrive dem ned. Jeg vet de vil komme løpende på en snor om jeg begynner. Men rett etterpå kjenner jeg sorg over at jeg ikke lenger husker detaljene og så tenker jeg på alle historiene jeg ikke husker, og alt jeg skulle ha spurt han om som ikke ble gjort. Jeg kommer på at jeg nesten ikke har bilder av oss to, og bare én liten filmsnutt, og så føler jeg at han forsvinner mellom fingrene mine.
Nå lages det et rom som heter Modum Bad inni meg og bare terapeutene og de 7 på gruppa mi aner hva som bor der inne, og Christina og lille Jonah, som var på besøk, og noen venner jeg har prøvd å beskrive Modum til, har også fått et lite innblikk.
Det er ensomt å ha disse ubesøkte rommene inni seg, og å såvidt orke å nærme seg døren. Å snakke om Modum Bad er like tungt som å dra opp noe helt på bunnen av en sekk, jeg blir sliten bare ved tanken.
Men kanskje drypper det litt ut her og der? Kanskje det blir lettere å snakke om med tida? Kanskje jeg bare må svelge det først før jeg er i stand til å fortelle hva som egentlig skjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar