lørdag 26. august 2017

Alt er tomhet og jag etter vind



I det siste har jeg kjent på noe dypt, vanskelig som jeg har hatt problem med å definere. En stund trodde jeg at jeg hadde taket på hva det var jeg følte. Jeg trodde jeg var ensom. Følelsen som kunne slå meg på vei hjem fra jobb, men også etter en kjekk fest. Denne vanskelige følelsen som er så skambelagt for mange av oss. Ensomhet. Følte jeg meg ensom? Var det fordi jeg er single? Var det det å bo alene som gjorde det sånn?

Men sent i kveld - alene på være-rommet mitt med bare stearinlys til å lyse opp mørket utenfor, er det noe annet som trår tydelig fram. Jeg kjenner på en dyp tomhet. Jeg ser ut på den mørke himmelen og de små lysene som blafrer såvidt og føler meg merkelig stille og tom. Jeg scroller nedover på Facebook-siden og ser jakten etter likes så tydelig, og kjenner igjen min egen jakt på likes til tider. Tomhet. Jeg tenker på følelsen jeg hadde da jeg gikk hjem fra en venninne i dag etter god mat og spennende samtaler. Tomhet. Mine forsøk på å finne meg til rette her på Bryne igjen, å være noen i sosiale lag, i menigheten, i familien...  Tomhet. Forsøket på å være noen på jobb. Tomhet. Dypest sett vår streven med å få mat på bordet, våre behov for anerkjennelse... som etter å ha blitt oppfylt må gjøres om og om igjen. Som Sisyfos som ruller steinen opp bakken, ser den rulle nedover, og må begynne på nytt med akkurat samme oppgave.


Alt er tomhet og jag etter vind  (Forkynneren 2)


Jeg kjenner igjen denne følelsen. Jeg satt ofte igjen med den etter en av sangopptredene mine, og enda kan jeg kjenne på dette etter at jeg har sunget for noen. Er dette virkelig alt? Er dette livet mitt? Er det dette jeg har strevd så hardt for? Følelsen er gjerne sterkere etter mye applaus og oppmerksomhet. Skulle det ikke være noe mer enn dette? 

Jeg kan kjenne på denne tomheten i så mange settinger. Og jeg er ikke sikker på hva den kommer av, eller hva jeg kan gjøre med den. Livet er så forgjengelig. Det er så kort. Snart nærmer jeg meg halvparten av det... eller det kan ta slutt i morgen. Alt er som et pust. Mennesker kommer og mennesker dør. Jeg er bare en av dem, som et støv i den store mengden, faktisk 1 av 6 milliarder. Og følelsen trår spesielt sterkt fram i kontrast med budskapet media og verden gir i dag: Vær noen! Skap noe! Du kan bli akkurat hva du vil! Hvert sekund teller! Men hva betyr det egentlig - hvis en zoomer litt ut - hva jeg gjør? Hva betyr det at akkurat jeg følger drømmene mine? 

Det rareste av alt er vel at å kjenne på denne tomheten, erkjenne den og godta den fyller meg ikke med motløshet. Det føles ikke som en negativ eller destruktiv erkjennelse. Det er et paradoks til sannheten om at jeg er verdt mye, og til at livet er meningsfylt, men det står seg allikevel. At livet er tomhet er et paradoks som kan stå sammen med det motsatte, uten at det blir feil. Det gjør det bare mer helt for meg. Jeg når bunnen, men jeg står stødig likevel. Selv om jeg er et sandkorn på stranda, selv om jeg dypest sett er alene, og selv om mye av mitt strev i dag egentlig er veldig tomt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar