Vel hjemme...

Etter en lettere dramatisk avslutning av Tunisiaturen er jeg nå hjemme igjen, og har hatt litt tid til i ro og mak svelge opplevelsene. Siste kvelden, hvor jeg først hadde vært med Lina og filmet på en søppelplass, med budskap til tunisere om å ikke misbruke friheten de har vunnet til å forsøple naturen, ringte hun politiet (etter sterk oppmoding fra faren om å ikke stikke av fra dem), for å gi beskjed hvor hun skulle. Deretter stakk hun ut av leiligheten for kjapt å hente mat til oss mens jeg blogget, og gav meg en siste beskjed om å ikke under noen omstendigheter, til og med hvis de banket på, å åpne døren. Jeg merket meg intensiteten hennes, men bare nikket og vendte tilbake til iPaden.

Det varte og det rakk, en time gikk, så en til, men ingen Lina kom. Da klokka var over ti, kjente jeg at jeg begynte å bli bekymra for henne og ringte telefonen hennes. Ingen svarte. Jeg la igjen beskjed på Messenger, men ingen svar der heller. Plutselig føltes leiligheten veldig liten, og lydene utenfor hørtes ikke lenger så hyggelige ut. Nattemørket hadde seget på for lengst. Og historiene hun og faren hadde fortalt om når livet hennes hadde vært i fare ble med ett enda skumlere. Jeg syntes jeg hørte lyder utenfor leiligheten og lurte på hva jeg skulle gjøre hvis noen banket på. En halv time til gikk, tankene i hodet eskalerte og til slutt ringte jeg Magnar, så Njål. Han skrev beskjed til faren hennes, prøvde også og ringe Lina, og til slutt ringte han en venn.

Etter godt over tre timer hvor jeg på slutten vandrer hvileløst fra rom til rom, finner vi ut at hun framdeles lever, men ikke før fire timer er hun tilbake i leiligheten. Da er klokka tolv og jeg har allerede lagt meg, og jeg er letta, og sint. Jeg skal opp klokka seks neste morgen for at Lina skal kjøre meg til flyplassen. At hun kunne være borte, ja, til og med drept, ble en plutselig realitet for meg. Hva skulle jeg gjort da? Dagen etter får jeg høre den alvorlige situasjonen som hadde oppstått, dog ikke med henne. En venn av henne var plutselig blitt kastet i fengsel, og hun hadde vært hos politiet for å forhøre seg og klage. Det viste seg at han hadde kranglet med en politimann og blitt arrestert uten å få tilgang til advokat, eller at familien hans hadde blitt informert. Tre dager i fengsel før han slapp ut. Jeg reiser fra Tunisia med en forståelse av at det har blitt et gryende demokrati med nye muligheter for den kommende generasjonen, men også en erfaring av mer frykt og usikkerhet i landet, og at overtramp som dette framdeles skjer.

Vel hjemme igjen tar det litt tid å la det jeg har opplevd synke inn, og fortsette med livet som vanlig. Kontrastene til livet mitt i Norge er store. Noe av det jeg bekymrer meg over virker banalt. Tryggheten jeg tar for gitt. Men som jeg har erfart fra tidligere reiser så innhenter nåtiden meg ganske kjapt, og fort føles det som veldig lenge siden jeg var i en helt annen virkelighet. Nå virker Tunisia nesten som en drøm langt borte. Men jeg håper at det ikke blir elleve år til neste gang jeg drar dit og får rystet verdensbildet mitt litt igjen.

Life at home. Ina, Maria og jeg - mastergrad-trekløveret -  treffes enda. Her er første gang på Starbucks i Stavanger etter jobb en dag. I morgen møtes vi her igjen.

Beathe og jeg leser i Bibelen sammen i ettermiddag sammen med god thaimat og kaffe, og som alltid, hunden Bailey som følger spent med.

Christina, min søster, har begynt med Mary Kay, og på mandag var jeg sminkemodell. Det er sikkert ikke siste gang. Kjekt å bli inspirert og å lære om hud- og sminkeprodukter.

Vår skarve lille enkle bokklubb (som vi såvidt tør å kalle bokklubb enda) har kommet oss gjennom bok nummer 2 (den første var av Kjartan Fløgstad, vi siktet høyt) og satser nå på Carl Frode Tiller til neste gang. 

Mitt siste minne med Lina, her under filming til befolkningen om å slutte å forsøple naturen.