Dette er en del av livet mitt. Her sitter jeg cirka en gang i uka og venter på min tur. Og her kommer jeg til å komme og gå i lang tid framover. For selv om jeg fikk mye god hjelp på Modum Bad, er det nok ikke en mirakelkur, og den største jobben startet da hverdagen kom her hjemme. Jeg hadde vel innerst inne håpet at Modum kanskje skulle være en slags quick fix, litt som en operasjon. Få stilt diagnose. Inn på operasjonssalen. Bedøvelse. Kirurger åpner deg opp og opererer vekk det som er galt. Hviletid og rekonvalesens, og vips så er en tilbake på beina, frisk som en fisk.
Lærdommen min er at psykiske lidelser ofte kan ta veldig lang tid, og er alt annet enn en operasjon. Her tar det tid å bygge opp tillit, for helbredelsen skjer ofte i samhandling mellom terapeuten og pasienten. I dette rommet, mellom disse to, i denne relasjonen kan dypere sår leges. Men det tar tid. For tillit på dette nivået kommer ikke kjapt, og det fins ingen snarveier. Og helt ærlig, så må en kanskje kysse et par frosker før en finner prinsen. Det er ikke alle psykologer og terapeuter som kan hjelpe, det går både på kjemi, men også på hvor gode de er. Og hva de kan og hvordan de jobber, og om de klarer å se hele meg. Etter Modum Bad tenker jeg at jeg ikke har måttet kysse så mange frosker, men at det har vært mye ugress som har blitt luket. I terapiens rom har det ikke vært så mange røtter som har blitt dratt opp for min del, og ikke så mange som har klart å se det store bildet av meg. Visst har det blitt dratt opp dype røtter i livet mitt, men det har hovedsakelig vært i sjelesorg, eller gjennom forbønn. Innen psykiatrien har jeg derimot erfart at du kan gå i mange år og luke ugress, som alltid vil vokse opp på ny.
Røttene mine strekker seg langt tilbake og sitter dypt. Det er ikke gjort i en håndvending. Jeg måtte faktisk finne ut av det selv, hvilken type hjelp jeg trengte, etter å ha jobbet kognitivt i mange år uten at det gav varig bedring. Jeg ble etterhvert ekspert på min egen helse, og begynte å undersøke muligheter for hjelp på steder hvor forskning var kommet lengre enn i Norge. Det førte meg til USA, til hjerneforskning og traumebehandling, så til RVTS (psykologisk kompetansesenter) i Norge og jeg forstod at det var mulighet for å få hjelp også her til lands. Jeg måtte ikke dra til USA for å få hjelp likevel. Og så dukket Modum Bad opp, som jeg jo hadde hørt om mange ganger, men alltid trodd "bare" var et sjelesorgsenter og retreat, ikke forstått at det også var et psykiatrisk sykehus, og faktisk ledende i Europa på sitt felt.
Noen ganger når jeg kommer hit sitter det andre og venter. Det er kanskje fem-seks stoler. Det er ofte litt klamt. Kanskje enda mer enn på legeværelset. Jeg har ikke møtt på kjentfolk enda, men er ikke så redd for det heller. Noen som kommer ser ut som om de skammer seg og vil helst forsvinne bak jakken eller et magasin. Mens andre er åpne og kontaktsøkende og vil starte en samtale. Jeg er vel noe midt i midten. Jeg kjenner av og til på et behov for å skjule meg, på å forklare at jeg er normal eller vise dem en annen side av meg, men for det meste går det veldig greit. Jeg ser folk i øynene om de er klar for det og smiler. Nikker. Svarer vennlig og interessert om noen snakker til meg. Forteller at jeg skal til psykolog og ikke til naprapat, som også fins i bygningen, uten å rødme.
Og så prøver jeg å slappe av og være til stede, og godta at det er her jeg er nå, uvisst hvor lenge, men at dette venteværelset er en del av livet mitt og kommer til å være det i lang tid framover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar