Å gå inn i et nytt år med usikkerhet

Denne superfine gjengen (+ Amanda som ikke er på bildet) har jeg lært kinesisk med i et halvt år nå. For noen herlige, forskjellige folk i alle aldre. Vi har hatt det mye gøy!

Noe av det vanskeligste jeg har gjort noen gang er å gå ned 11 kilo. Det var en prøvelse over et års tid som krevde mer av meg enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg hadde bodd i USA (med mye fet mat), og ellers spist akkurat det jeg ville, men plutselig en dag kjente jeg ikke meg selv igjen. På den tida visste jeg nesten ingen ting om kosthold, så utenom å slutte og spise chips slanket jeg meg kun med springing - og vilje. Det var supertøft. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, om forskjellig type trening og aller mest, hvor mye det en spiser har å si, ville det nok vært lettere. 

Jeg fikk hjelp hver eneste uke. Olene og jeg traff hverandre fra før ukentlig for å dele liv og be for hverandre, og det jeg hovedsakelig snakket om, og øste min frustrasjon over i sikkert et halvt år, handlet om trening og å gå ned i vekt. Stakkars Olene. Uten henne hadde jeg aldri klart det. Jeg vet ikke hvorfor jeg var så desperat etter å gå ned i vekt, ja, utenom at jeg over tid hadde lagt på meg 15 kilo, da, og at både min far, kollegaer på jobb og tilfeldige på Coop (!) hadde kommentert vekta mi. «Noen mødre har spurt om du er gravid og lurer på hvem som skal være lærer for barna deres til høsten,» kommenterte en kollega en dag. «Oi! Så du er ikke gravid?» sa en bekjent på Coop. «Å så tynn du ser ut i den kjolen!» kommenterte en venninne (jeg hadde aldri hørt før at jeg så tynn ut i noe som helst, det var jo en selvfølge. Plutselig fikk jeg kommentarer som antydet at jeg kanskje ikke alltid så like tynn ut i alle klærne jeg gikk med). Etter mange nok slike kommentarer var det nok. Jeg måtte gjøre noe med det. Jeg tror noe av motivasjonen var at jeg ikke følte meg som meg selv. Hvem var jeg når jeg så sånn ut? Mye av identiteten min lå visst i å være tynn, det var jo den jeg var.

Når jeg kommer på dette nå så er det fordi å lære kinesisk begynner å minne meg om den tida. Det begynner å bli utfordrende på samme måte - og kreve mye disiplin. Og som den gang, er det kanskje vel så mye en mental kamp. Mye av kampen står nå i hodet. Jeg bruker sikkert 30 % av tida jeg lærer meg det - minst - til å tenke på hvor vanskelig kinesisk er, og at jeg aldri kommer til å lære det. Samt på å sette lave mål for meg selv, som at «jeg skal bare lære bittelitt» eller «drit i skrifttegnene, du trenger ikke begynne på dem enda!» og «jeg skal bare gjøre dette noen måneder så tar jeg en ny vurdering da». Og ikke minst tankekraft til å fokusere på det positive og at mye av det jo er gøy, og faktisk så har jeg lært noe på et halvt år! Men likevel, usikkerheten over hvorfor jeg gjør dette og hva i huleste jeg skal bruke kinesisk til, ligger i bakhodet. For hvem er jeg hvis jeg prøver å lære meg dette språket, og ikke får det til?

Slik har jeg gått inn i det nye året, 2020, med mye stress og usikkerhet. Jeg har ikke trent siden juni (unnskyldningen etter en forstuet fot varte veldig lenge), og spist altfor mye, så det var mange nyttårsforsett i år. Og så har det gått sånn passe med dem til nå... I tillegg pleier jeg å be Gud vise meg noe for hvert år, og dette året har det bare ikke kommet noe tydelig, selv om jeg har bedt og bedt. Enda mer forvirring.

Jeg har vikariat bare til juli, før jeg eventuelt går ut i usikkerhet igjen. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke får fortsette i jobben? Der ligger i hvert fall mye av identiteten min. I tillegg har jeg mange påbegynte ting som jeg bare ikke vet fortsettelsen på. Og jeg er fremdeles single og uten barn og andre forpliktelser. Jeg har full frihet, men hva skal jeg bruke den til? Jeg kjenner på usikkerhet og mangel på retning. Hvor går egentlig livet mitt?

Så egentlig hadde jeg tenkt å vente med å blogge til jeg fikk noe fra Gud for 2020, og skrive om det, og om alle håp og drømmer jeg har for det nye året, slik jeg har gjort flere andre år i januar. Men så ender dette altså opp med å bli om det jeg ikke har fått og det jeg ikke vet, og å møte et nytt år i usikkerhet. Der er jeg nå. Og på et eller annet vis så er det kanskje greit nok, det også, for det er jo også en del av livet, å ikke vite. 

Jeg klarte meg gjennom det første kurset, altså! Og jeg fortsetter i 2020, selv om jeg ikke vet hva jeg skal bruke det til. Her er den flinke læreren min Lingyan Tan.