Første uke i Bergen er ferdig og jeg er lettet over at jeg har kommet så langt. Det har vært en spennende uke, mange følelser, mye opp og ned. I begynnelsen var det mange små ting jeg ikke var forberedt på som utfordret meg, for eksempel at jeg har en hylle i kjøleskapet til maten min. En hylle, jeg som er vant med et helt kjøleskap. Okey, der røk ukeshandlingen, det var rett og slett ikke plass i hylla, og den halve skuffen i frysen til varene jeg trengte for en uke. Og varene er jeg vant med å lempe inn i bilen og kjøre hjem med. Her har jeg jo ikke bil, vi går over alt. Futti, jeg har blitt lat, tenkte jeg da jeg stresset fra Kiwi med to poser med mat. Jeg er virkelig vant med å kjøre over alt, til og med til treningssenteret noen få minutter borte. Bygget vi bor i er ganske gammelt og som sagt er soverommet mitt mindre enn seks kvadratmeter. Standarden har definitivt gått ned, og det er en skikkelig overgang. Jeg er vant til god plass, leiligheten min er malt og pusset opp for få år siden, jeg brukte 10 000 bare for å få nye lamper, rett belysning og dimmere på bad og i stue. Her er lyset på badet så sterkt at jeg skrur det av og bruker lyset fra gangen.
Da bygningsarbeiderne bråkte til klokka 19 mandag kveld, og jeg skjønte at de kommer til å holde på en lang stund framover, gikk jeg en tur i kjelleren. Overgangen ble for stor. Hva hadde jeg gjort? Hvordan skulle dette gå?
Så ble jeg værende i kjelleren noen timer og synes synd på meg selv. Tillot meg selv bare å være der. Det kan være greit av og til. Det er tross alt en enorm overgang for meg. Selv om tusenvis av studenter gjør dette hvert år, er det allikevel meg det gjelder denne gangen. Og jeg prøver å være raus med meg selv når jeg i ny og ne må i kjelleren en tur følelsesmessig. Jeg ble der ikke så lenge, jeg chattet litt med en co-student som oppmuntret meg med studiene, som jeg også syns virket uoverkommelige. Og så kom jeg meg ovenpå igjen. Seinere skrev Sofie i en melding til meg, "hold ut litt til. Det blir bedre litt etter litt." Dette måtte jeg tenke lenge på. Hold ut, bare litt til! Det gjorde meg glad igjen, tanken på at jeg bare måtte holde ut bittelitt til før jeg var over en kneik. Og det stemte. Det gikk ikke lang tid før jeg kjente mer ro.
Det jeg tror har vært vanskeligst denne uken, en uke som tross alt har gått veldig bra, er følelsen av at det er for sent. Det er for sent for meg. Jeg er for gammel. Det er for sent å lære seg et nytt språk nå. Jeg er for satt. Alle jeg har sett på Zoom og truffet på kollokvie er i 20-årene (ser i alle fall sånn ut!), og en del av meg føler at dette er noe jeg skulle gjort for lenge siden. Generelt føler jeg vel kanskje at mye er for sent for meg, og jeg vet ikke helt hvor denne tanken kommer fra. Det er for sent å flytte. Det er for sent å finne meg en mann. Det er for sent å starte på nytt. Hjernen er for gammel til å takle å lære seg kinesisk. Det er for sent å finne seg nye venner og en ny menighet. Disse tankene har jeg kjempet med denne uken mens jeg har prøvd å lande i leiligheten på Kronstad. Og disse tankene må jeg klare å overvinne for å holde ut i det løpet jeg har lagt for meg selv. Vil jeg klare det? Det har vært tider denne uken jeg har tenkt at det gjør jeg ikke, og jeg kan ikke være skråsikker på noen ting. Så foreløpig gjør jeg som Sofie skrev, holder ut bare litt til, og venter på at det skal bli bedre, litt etter litt!
En måte å takle studentlivet i koronatid er å finne gode, åpne kaféer! Her fra Baker Brun som ligger på Danmarksplass, mindre enn 10 minutter fra der jeg bor. Her blir det nok mange timer framover. For tiden får vi lov å bare være der to timer om gangen, men det er den eneste kaféen til nå jeg har vært på som har slike restriksjoner.
Noe jeg har vært veldig heldig med, er romkameratene mine! Her er Solveig, vi er på vei rundt Lungegårdsvannet, før hun, sporty som bare det, hoppet uti og badet (tre ganger!) Jeg satt ved siden av og drakk kakao...
Jeg håper det blir mange turer her i Bergen!
Min første kinesiske lekse ved UiB. Her står det noe sånn som:
1. Hva heter du til etternavn? 2. Er du fra Kina? 4. Frøken Li, er du fra New York? Og så under 2 så presenterer jeg meg selv. Hei! Jeg heter Solberg til etternavn, Renate til fornavn. Jeg er fra Korea og Norge, men ikke fra USA. Jeg er student og ikke lærer. Haha, ikke nå lenger i alle fall!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar