Om bursdag og mine 83 første dager i Kina

21. november 2024

Tusen takk for alle bursdagshilsener. Jeg ble veldig overraska over så mange fine meldinger og bilder, når jeg tross alt ikke befinner meg hjemme, og nettopp derfor varmet det ekstra godt. Norge føltes plutselig ikke så fjernt. Så tusen takk!

Hvordan kan jeg beskrive de første 83 dagene i et fjernt, fremmed land, så totalt annerledes enn hjemlandet mitt? Kanskje jeg kan si at det er mer enn et annet land, det er som en annen verden. Det er lag på lag. Jeg kunne fortalt om så mye, men tenkte jeg skulle skrive litt om kultur i dette innlegget.

Moderniseringen er en ting, hvor Kina har teknologisk gått forbi, tror jeg, alle andre land - her er det ingen som bruker kontanter, og ingen som bruker noen form for kort. Å komme seg inn i systemet kan slite selv den beste ut, men er du inni det, har du ved hjelp av mobil, scanning og QR-koder, fingeravtrykk og ansiktsgjenkjennelse en mulighet for et veldig behagelig liv. Som ungdommene jeg dro hit med sa: “Vi vil tilbake til Kina, for livet der er mye mer “convenient” enn i Norge.” Men denne “conveniencen” må vi altså betale dyrt for her, det er kamera på hvert et hjørne, på hver en bygning og selv om kineserne selv sier at det gjør dem trygge, siden ingen kan stjele eller begå overgrep uten å bli tatt, virker det ikke som folk flest har tatt inn over seg hva de har gitt bort i bytte.

Mangt kunne vært sagt om dette, og enda mer om ulike fascinerende aspekt ved menneskene og kulturen. De er dypt kontrasterende. Denne sårbarheten og skyheten, frykten for å miste ansikt og metodene for å slippe å konfrontere, samtidig som det er den mest pågående, høylytte og konfronterende kulturen jeg muligens har vært i. Her kan du treffe på mennesker som ikke tør å se utlendinger i øynene, langt mindre snakka til dem, samtidig som du kan risikere knuffing og til og med utskjelling av vilt fremmede mennesker.

De er en kultur med svært mye snillhet og godhet, uendelig tålmodighet, samtidig som empati for de enkleste ting kan være totalt fraværende, og situasjoner hvor en trenger trøst (som et gråtende barn) kan bli møtt med den største likegyldighet og kulde - alt på display for andre mennesker.

Det er lag på lag på lag.

Noe av det fineste med kineserne er definitivt interessen for læring og en dyp respekt og glede i kunnskap. Jeg tror aldri jeg har opplevd maken, og det er ikke rart at de har seilt opp som verdens ant største økonomi. Det er fordi de elsker å lære. Helt fra de er barn. For dem ville diskusjonene som går i Norge med “barn må leke mer” og “vi må kutte ned på skoledagene” være totalt uforståelige. Her går barn på skole fra morgen til kveld med den største selvfølge, på videregående opp til sju dager i uken (å jobbe sju dager er også helt vanlig), de har fredag kveld fri, går på skole lørdag, har fri søndag dag og så skole igjen søndag kveld. For det meste uten å stille spørsmål. Ofte kommer de ikke hjem før 21-22 om kvelden. Hele tiden her i Chongqing ser vi små barn på sene ettermiddager, gjerne i følge med besteforeldre (som i praksis ofte er barnas fungerende foreldre), og videregåendeelever på sene kvelder på vei hjem, eller ute og spiser “streetfood” i gatene mens de har pauser.

Det er et helt annerledes liv, et helt annerledes tankesett, og i sammenligning med Norge, en helt annen livsstil. Mange problem hjemme har totalt bleknet når jeg ser hvordan hverdagsbefolkningen, med og uten barn, lever her.

Jeg kunne fortalt så mye! Lag på lag på lag.

Men dette var noen få dråper fra en utlendings opplevelser i Midtens rike.

Takk igjen for at dere husket på meg i går!