Til 4 ukers språkskole i Chongqing, Kina

22. juni 2024

Da kommer jeg meg endelig av gårde igjen, etter en like krevende søknads- og visumprosess som i fjor, like overrasket nå som da over at jeg faktisk drar.
Jeg gruer og gleder meg.
En ny by venter, mange nye opplevelser. Jeg har såvidt tatt i en kinesiskbok det siste året, og kanskje det blir et lite sjokk å gå inn i den verdenen igjen. Det kan fort bli 40 grader. Jeg vet ikke hvorvidt jeg vil kunne bruke mail, sosiale medier eller lese nyheter fra Norge. Og jeg vet ikke hvordan det vil føles å ha kameraer vendt mot meg konstant, eller om jeg vil føle meg isolert fra resten av verden etter hvert. Og det aller største og vanskeligste spørsmålet - hvorfor drar jeg? Det har jeg grublet lenge på, uten svar. Det at jeg faktisk ikke enda vet hva jeg holder på med.
Hvis noen hadde fortalt meg at jeg skulle vite så lite fem år etter at jeg lastet ned Duolingo og så smått begynte og leke meg med kinesiske ord, så vet jeg ikke om jeg hadde turt. Men jeg er glad jeg har gått den veien, likevel. Og mer enn å grue meg, kjenner jeg på en masse forventninger til muligheter og hva som kan skje på denne turen. Som jeg snakka med Kaia og Kristine om i går, reise er en mulighet for at det uvante kan skje, som du må takle på en måte du ikke visste du kunne fra før. Og spesielt om du gruer deg litt på forhånd, er reise en mulighet for mestring, å få til noe du var usikker på om du kunne.
Takk til dere som har fulgt meg på reiser før, og for dere som vil gjøre det igjen. Jeg gleder meg til å komme tilbake og kunne fortelle mer!
Alle reaksjoner:
Unni Åkerlund, Gunnveig Sæterstøl og 64 andre

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer