Far

GRATULERER MED DAGEN, far! Nå er det over 12 år siden du gikk bort, men i dag feirer jeg deg allikevel.

Det har vært nesten en liten hetebølge fem dager nå i Bergen. For en nydelig overraskelse i mai. Men på kvelden er luften så klam og innestengt, og i går kveld på soverommet mitt husket jeg på far, som på slike kvelder i Verdalen kom inn og åpnet vinduet noen timer før jeg la meg, slik at det skulle være behagelig og svalt da jeg gikk til sengs. Det var en slik mann han var. Det var en slik far han var.

På DTS på Hawai’i, en slags bibelskole da jeg var 18, hadde vi en farshjerte-uke, som handlet om Gud som far. Hvem Han var som far for oss, og hva bibelen sa om dette. Vi var 60 studenter og 20 stab, og store deler av elever og stab lå og gråt gjennom uka over smerte av hva faren deres ikke hadde vært for dem, gamle sår åpnet seg, og smerte og minner de ikke hadde bearbeidet kom ut. Jeg gråt også. Hele uken. Men jeg gråt fordi jeg forstod for første gang i livet mitt at faren min minnet meg om Gud, som far. Når de snakket om hvordan Gud var som far skjønte jeg at slik hadde far vært for meg, og for første gang kjente jeg en dyp takknemlighet for den faren han hadde vært for meg, at han gav kjærlighet og nåde, at han tjente meg og familien med raushet, og var tilstedeværende og stabil. Jeg gråt fordi jeg forstod at Gud også var lik faren min, Han var som far. Jeg hadde opplevd det, og erfart det.

En eller annen gang på veien mistet jeg mye av dette farsbildet av Gud. Livet skjedde. Gjennom motgang og smerte. Jeg åpnet hjertet mitt for mennesker og fikk møte stor kjærlighet, men fra Gud var det ofte taust, hvis det ikke var beskjeder om hva jeg skulle gjøre for Han.

Men de siste to og et halvt årene har jeg fått lov å leve fra Hvile, hvile i Gud, og igjen få erfare Gud som far. Hver dag føler jeg Hans kjærlighet, hver dag blir jeg overveldet av Hans godhet, og mange netter klarer jeg ikke sovne fordi jeg er så begeistret, eller rørt, eller tenker på alt det gode Han har gjort for meg den dagen. Livet mitt har blitt snudd på hodet etter at jeg fikk erfare denne nærheten, dette fellesskapet, at jeg til og med berører Han, og at Gud vil meg vel, om jeg bare tar Han imot, om jeg bare åpner opp, slipper alt jeg strever med og stoler på Han. Slik jeg 100 % stolte på min jordiske far, slik kan jeg ha tillit til Gud.

ENGLISH BELOW with help from chatgpt

HAPPY BIRTHDAY, Dad!
It’s been over 12 years since you passed away, but today, I celebrate you all the same.

There’s been something of a small heatwave for the past five days here in Bergen. What a beautiful surprise in May. And in the evenings, the air has been heavy and stuffy—and last night I remembered my dad, who on nights like these in Verdalen would come in and open the window a few hours before I went to bed, so that it would be cool and comfortable when it was time to sleep. That’s the kind of man he was. That’s the kind of father he was.

During my DTS in Hawai’i—a kind of Bible school I attended when I was 18—we had a “Father Heart of God” week. It was about who God is as a Father, and what the Bible says about that. There were 60 students and 20 staff, and during that week, many of them cried over the pain of what their father hadn’t been for them. Old wounds reopened, and pain and memories they hadn’t processed came to the surface. I cried too. The whole week. But I cried because, for the first time in my life, I realized that my dad reminded me of God—as a father. When they described what God is like as a Father, I realized that that’s exactly how my dad had been for me. And for the first time, I felt a deep gratitude for the father I had been given—that he gave love and grace, that he served me and our family with generosity, and that he was present and stable. I cried because I understood that God, too, was like my dad. I had experienced it. I had lived it.

Somewhere along the way, I lost that image of God as a father. Life happened. Through hardships and pain. I opened my heart to people and received great love, but from God it was often silent—unless it was instructions about what I should do for Him.

But for the past two and a half years, I’ve been allowed to live from a place of Rest—rest in God—and once again experience God as a Father. Every day I feel His love. Every day I am overwhelmed by His goodness. Many nights I can’t even fall asleep because I’m so excited, or moved, or reflecting on all the good things He’s done for me that day. My life has been turned upside down since I started experiencing this closeness, this fellowship—that I can even touch Him—and that God truly wants good things for me, if only I will receive Him, if only I’ll open up, let go of all I’m striving with, and trust Him. Just like I 100% trusted my earthly father—I can have that same trust in God.