RUBY - et stort liv
ENGLISH BELOW
På vei hit til Sør-Korea leste jeg en liten gratis bok på Kindle om Ruby Kendrick, en av de første kvinnelige misjonærene fra USA til Korea i 1907. Av en eller annen grunn fikk boken meg til å gråte. Ruby planla siden hun var liten, og aktivt i fire år etter videregående å være misjonær. Hun leste alt hun kom over av bøker om konfusianisme og kultur om et land kalt «the Hermit Kingdom», for det meste lukket for utlendinger, og ansett som farlig å dra til. Forfølgelsene i Korea (som da ikke var delt) var store, og mange misjonærer led martyrdøden. Som 24-åring var det dette hun forberedte seg på – en mulig død i et ukjent land.
Det kunne gått så bra. Hun var en utdannet og belest kvinne i sin beste alder. Men Ruby fikk ikke en gang et år i Korea. Hun fikk ikke en gang æren av å dø som martyr, selv om flere rundt henne det året ble drept. Hun fikk så vidt begynne å lære språket og bare påbegynt virket som misjonær før hun ble alvorlig syk og døde som 25-åring.
Likevel skrev hun: «If I had a thousand lives to give – Korea should have them all.»
En så kort bok, et så kort liv, og så få fortellinger om et virke som kunne vart 60–70 år lengre, og likevel har historien hennes nådd så langt – og nå også meg, som satt gråtende midt i flyet og kjente på storheten av hennes liv. Og hvordan Guds tanker noen ganger er så annerledes enn våre, så enormt mye større, og hvordan ett lite år i Korea var nok til å fullføre Hans plan med Ruby.
På merkelig vis – som ikke var initiert av meg selv, men fra et profetisk ord om å dra til Korea av min søster, og med spørsmål om å komme hit med en venninne som senere ikke kunne bli med – sitter jeg nå alene på påskemorgen og ser ut på elven som renner gjennom småbyen Wonju, halvannen time utenfor hovedstaden Seoul, hos en kvinne jeg knapt kjente for elleve år siden. Alt med denne turen – hvor jeg bor, hvem jeg er sammen med, hva jeg gjør – føles styrt av noe større. Og jeg kjenner på en utrolig glede av å få lov å minnes Rubys korte liv og Jesu oppstandelse på denne spesielle dagen.
On my way here to South Korea, I read a short free book on Kindle about Ruby Kendrick, one of the first female missionaries from the United States to Korea in 1907. For some reason, the book made me cry. From the time she was young, Ruby had planned to become a missionary, and for four years after finishing high school she actively prepared for it. She read everything she could find about Confucianism and the culture of a country called “the Hermit Kingdom,” which was mostly closed to foreigners and considered dangerous to visit. Persecution in Korea (which was not yet divided at the time) was severe, and many missionaries were martyred. At 24, this was what she had prepared herself for—a possible death in an unknown land.
It could have turned out so differently. She was an educated and well-read woman in the prime of her life. But Ruby didn’t even get a full year in Korea. She didn’t even receive the honor of dying as a martyr, even though several around her were killed that same year. She had barely begun learning the language and had only just started her work as a missionary when she became seriously ill and died at the age of 25.
And yet she wrote: “If I had a thousand lives to give—Korea should have them all.”
Such a short book, such a short life, and so few stories of a calling that could have lasted 60–70 years longer—and still her story has reached so far, even to me, sitting on a plane in tears, overwhelmed by the greatness of her life. It made me reflect on how God’s thoughts are sometimes so different from ours, so much greater, and how one small year in Korea was enough to fulfill His plan for Ruby.
In a strange way—something I did not initiate myself, but which began with a prophetic word from my sister about going to Korea, and with the invitation to travel here with a friend who later couldn’t come—I now find myself alone on Easter morning, looking out at the river flowing through the small town of Wonju, an hour and a half outside the capital, Seoul, staying with a woman I barely knew eleven years ago. Everything about this trip—where I am staying, who I am with, what I am doing—feels guided by something greater. And I feel an incredible joy in being able to remember Ruby’s short life and Jesus’ resurrection on this special day.
Kommentarer
Legg inn en kommentar