lørdag 20. oktober 2018

Hva som har skjedd siden sist

Jeg kom meg til og med opp på et fjell!

Jeg sitter og leser blogginnlegget jeg skrev for noen uker siden, om å komme meg opp på hesten igjen, om hvor tøft det har vært å være arbeidsledig. Har det skjedd noe siden sist da? Har jeg fått meg jobb?

Det føles lenge siden jeg skrev det, og det føles som om mye har skjedd. Jeg har vært på trening fem ganger på like mange uker. En av gangene gikk jeg 20 minutt (og sprang bittelitt) på tredemølle og strakk ut i ti minutter etterpå, og talte det som trening. Noen ambisjoner om å komme tilbake til tre ganger i uka virker fjern (og urealistisk?), men jeg er i alle fall i gang. Jeg har fortsatt med å blogge (knock on wood), og jeg har sunget mer enn på lenge. Og ja, ting er bedre. Merkbart bedre. Det er som om jeg har fått mer fred inni meg, og jeg har bestemt meg for å nyte å være arbeidsledig. Tenk på det! Er det lov?

Jeg hadde ei venninne som gjorde det. Hun søkte på de jobbene hun kunne, og ellers koste hun seg på kafé og reiste til Cuba og var med på all slags sosialt. For meg ble hun den perfekte arbeidsledige, og jeg skulle ønske jeg hadde vært likedan. Og selvfølgelig fikk hun jobb etterhvert! Mens jeg stresser og tenker unødvendig masse på det, og bekymrer meg, istedenfor å være bittelitt takknemlig at jeg faktisk får penger fra NAV, at vi har et så godt velferdssystem at jeg ikke trenger tenke for mye på penger og lån og utgifter, og at jeg kan søke jobber, men også har ekstra mye fritid. Tid jeg kan bruke godt. Tid jeg kan kose meg på. Å være arbeidsledig og nyte livet har liksom ikke vært to ting jeg har kunnet plassere ved siden av hverandre. Før nå.

Hva er det som har snudd dette? En av grunnene til at jeg har fått mer fred er at jeg får hjelp, og at ventinga er litt tidsbegrensa. Å vente uten å ane når noe inntreffer, er det vanskeligste som fins. Vi trenger alle avgrensing og faste holdepunkt. Jeg fikk tilbud fra NAV om å få hjelp av noe som kalles jobbspesialister. Det er riktignok opptil tre måneders ventetid, men de vil aktivt hjelpe meg å komme ut i jobb igjen. En vanlig NAV-ansatt har kanskje 140 personer de har ansvar for, mens en jobbspesialist har max 20, så det sier seg selv at de har mye mer tid og krefter til rådighet til å lete etter jobb, bli kjent med arbeidsmarked, og så videre. Da dette kom på plass ble det mye lettere. Endelig hadde jeg noe å se fram mot. Tre måneder er ikke så lenge, og selv om jeg langt fra er garantert jobb, så er jeg ikke lenger alene. Noen skal gå sammen med meg, noen skal til og med jobbe for meg. For en ekstrovert som meg, er det å få kunne spille ball med noen, og bare høre meg selv snakke med noen som faktisk kan hjelpe, helt fantastisk. Nå kan jeg utholde venting, når jeg vet at jeg ikke er alene.

Det andre som skjedde har jeg såvidt nevnt. Skriving og synging. Jeg begynte å gjøre noe. Noe kreativt. Noe som gir meg noe. Det var godt å begynne å blogge litt igjen, og skrive ned tanker og meninger. Å vite at dere leser det, og å høre fra noen at det betyr noe for dem. Så ble jeg spurt om å være med å synge i fengsel, som åpnet flere dører inni meg og utfordra meg skikkelig. Plutselig var jeg inni flere bandøvelser, repetere tekster, lytte til sanger og velge ut hvilke jeg ville synge, og hvilke arrangement jeg likte best, og samtaler om musikk, som jeg virkelig savner. Små lydprøver og musikksnakk med andre musikere. Det var som om noe tentes i meg igjen, både en følelse av at jeg bidrar og gjør noe godt for noen, samt at noe våknet som har ligget i dvale.

Det skal visst ikke så mye til. Jeg skrev om å lirke meg selv på plass, og det er jeg vel godt i gang med? Små steg, små handlinger, litt her og litt der. Så er jeg jamen på plass, gitt!

Begynte såvidt å hekle igjen. Det som er så flott med hekling, er at det kan være enkelt, men ser allikevel ganske fint ut!

Etter en våt opplevelse med Mari på topptur fant jeg ut at jeg trengte skikkelige sko!

Jeg elsker å være med tantungene mine, her er bursdagen til Jonah og Isabella

Ellinor og jeg hadde den festligste back-to-the-90´s-turen under orkanen vi nylig hadde. Vi var den kvelden på Kapittelfestivalen på et forfatterforedrag, og fant ut klokka 21 at toget var blitt innstilt. WHAT TO DO?!  Da ble det en tre timers reise med busser, og henging på Ruten som løsning.

Lukas (min nevø) ønsket seg øgle til bursdagen!! Det holdt på å gå helt tragisk og hun (eller han?) døde nesten, men så gikk det bra til sist.

Fengselsgjengen har et fast ritual med kebab etter besøket. Det kan jeg leve med!

I helga hadde jeg verdens beste tur til Oslo. Utrolig kjekt å treffe Vibeke og Knut igjen, samt familie igjen. Her i sofaen med to kusiner, Tina og Anne Sølvi. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar