Kan forelskelse vare lenger enn to år?

(Foto: Getty/Petek ARICI)Brukt med tillatelse

Siden den store endringen i livet mitt, har jeg levd i to og et halvt år med en nærhet til Jesus som jeg aldri før har opplevd.
Da det nærmet seg to år i desember, ble jeg litt bekymret. Jeg husket noe jeg en gang hadde lest – at forelskelse visstnok bare varer i to år – og jeg begynte å lure: Ville denne nærheten til Jesus ta slutt nå?
“Alt har jo en ende.”
“Følelser er ikke så viktige.”
“Ikke ta valg basert på følelser.”

Jeg hadde levd så lenge med en slags indre overbevisning om at det nesten var galt å være for glad, og frykt for at om jeg kjente på den, så ville den gå bort – at lidelse var selve meningen med livet, og et bevis på hvor troende jeg var. Det satt dypt.

Kanskje husker du også nådegavetestene, særlig på 90-tallet og tidlig 2000-tall – samtalene vi hadde, der vi prøvde å bli bedre kjent med oss selv og finne ut hva Gud hadde lagt ned i oss. Var det lærer? Visdom? Profeti?
Jeg fikk flere interessante svar, men det jeg la mest merke til var: Enslig stand og Lidelse.
Noe i meg forsonet seg med at jeg var “ment til å lide”. Kanskje jeg tålte det bedre enn andre. Og sakte vokste det frem en slags identitet i selve lidelsen.

Selv om jeg fortsatt tror vi er kalt til å ta opp vårt kors og følge Jesus hver dag, fikk lidelsen en rolle i livet mitt som jeg i ettertid tror var usunn.
Som om det var noe nesten opphøyet i det å ha det vondt – samtidig som jeg hele tiden prøvde å komme meg ut av det.
Jeg klarte ikke forstå at byrden Jesus snakker om er lett – ikke tung.
Den er ganglig. På engelsk: easy rett og slett!

“Life is not hard,” sa Ashley, “it’s just not!”
Og jeg kjente en dyp frihet og glede da hun sa det. Noe inni meg slapp taket.
Livet trenger ikke være hardt.

“Kom til meg med dine byrder,” sier Jesus, “legg dem ned, og ta mitt åk på deg – for det er lett og godt å bære.”

---

Mens jeg lå og tenkte på om denne følelsen av Guds nærvær – denne erfaringen av at Han er med meg hvor jeg er, i bilen, på badet – om det kunne forsvinne etter to år…
så kom jeg over en bok, skrevet av en nonne, der hun beskrev sitt forhold til Jesus.
Og da jeg leste at hun hadde levd i dette kjærlighetsfellesskapet med Jesus i 36 sammenhengende år, ble jeg så glad.
Kunne det virkelig være mulig – å ha det slik hver dag?

Å legge seg hver kveld og ikke få sove fordi man tenker sånn på Guds godhet mot meg den dagen.
Å smile til Jesus på vei inn på kjøkkenet, fordi man vet at Han sitter på en stol ved bordet.
Å irritere seg over en bilist – sammen med Ham – og merke at Han ler litt av meg.
Å bare kjenne Hans godhet og kjærlighet, føle, føle, føle det dypt inni seg – hele tiden?

Ja, jeg tror det er mulig.

De siste to og et halvt årene har jeg fått erfare, og stadig dypere forstå, at vi – som Guds barn – faktisk alltid kan ha fred og alltid kan være glade (det står jo: “Gled dere i Herren – alltid!”) Jeg hadde bare aldri trodd det virkelig var mulig. Jeg hadde ikke forstått det.

Men nå tror jeg at vi kan leve i et nært, ekte og personlig kjærlighetsforhold til Ham – hver dag.

ENGLISH BELOW with help from chatgtp

Since the major turning point in my life, I’ve lived for two and a half years in a closeness to Jesus that I’ve never experienced before.
When December came and it was approaching two years, I got a little worried, because I had once read that being in love only lasts two years, and I wondered if this closeness to Jesus would soon fade.
“Everything comes to an end.”
“It’s not about feelings.”
“Don’t base decisions on emotions.”

I had lived for so long with this mindset that I almost felt guilty if I was happy—that suffering was the meaning of life, and the more I suffered, the more faithful I must be. It was deeply ingrained.

Those of you who took the Spiritual Gifts Test, especially back in the ’90s or early 2000s, may remember the lively conversations we had as we tried to understand ourselves and discover what God had placed in us through nature. Was it Teaching? Wisdom? Prophecy?
I received several interesting results, but what stood out most were Celibacy and Suffering.
Something inside me came to terms with the idea that I was meant to suffer, that perhaps I could handle it better than others—and a kind of identity rooted in suffering began to form.

And even though I believe we are called to take up our cross daily and follow Jesus, suffering took on a role in my life that I don’t think was entirely healthy.
Almost as if suffering was something sacred, even though I simultaneously longed to escape it.
And I couldn’t grasp that the burden Jesus calls us to carry is light—not heavy.
It is gentle, or as the English Bible translation says, “easy.”

“Life is not hard,” Ashley said, “it’s just not!”
And I felt such deep freedom and joy from those words. Something inside me started to breathe.
Life doesn’t have to be hard.

“Come to me with your burdens,” Jesus says, “lay down what you’re carrying, and take on my yoke, which is easy and light.”

---

While I was lying there, wondering if this sense of God’s presence—this feeling that He is in the room, or in the car, or in the bathroom with me—that we are going through life together, that He is experiencing everything with me... would this disappear after two years?

Then I came across a book written by a nun who described her relationship with Jesus.
When I read that she had lived in this love fellowship with Jesus for 36 continuous years, I was overjoyed.
Could it really mean that I could have this every day?
Go to bed each night and lie awake thinking about God’s goodness to me that day?
Smile at Jesus on my way to the kitchen because I know He’s sitting in a chair at the table?
Be annoyed with Him at the driver going too slow in front of me, and notice that He’s laughing a bit at me?
Simply feel His goodness and love—feel it—deeply in my heart all the time?

Yes, I believe I can.

And over the past two and a half years, I’ve come to understand—and have been able to walk more and more deeply into—the truth that we, as God’s children, can always have peace, can always rejoice (it does say that: Rejoice in the Lord always!—I had just never truly understood it, or believed it was actually possible!), and can live in a close, genuine, and very personal love relationship with Him.