Rennis og kart!

DateTorsdag, mai 12, 2005 at 15:54:
 
I fare for å jaffal få blondine-stempel på bloggen min, så velge eg ligavel å dela min frustrasjon over kart med dokk lesare!! D kunne liga godt vært gresk, elle ein unge som hadde tegna någen krussedullar på et ark. Eg fatte ingen ting, og blir desto meir frustrert. I ettemiddag ska eg ha et møte med bandet, og må i den anledning ein tur inn te Madla, på besøk te gitaristen. Madla?! Kor i alle dage e d?!! Koss ska eg komma meg inn der?!

Så nå har eg grudd meg i fleire dage for å reisa inn (sjøl om eg må innrømma at eg har vært på besøg hos an før... men d e jo så leeeeenge siden, mange måna, d kunne liga godt vært 10 år!) Eg huske godt koss d gjekk sist, kor mange omveia d blei, og kor mange telefona: "Kor e eg nå?!?"
Fysst spurte eg Anett... siden eg ska inn i DAG, og d va liksom hu eg tilfeldigtvis va på kafé med. Å hu forklare jo akkurat som ei jenta, og eg fatte ingen ting... "keffor ein bensinstasjon?" "et skilt med E39 elle E10 elle E et elle aent på?" D seie meg veldigt lide. D einaste eg fekk med meg va at d va rett fram i mange rundkjøringar...

Så eg prøve far. For far vett kor alt e. Far vett alt. Men far forklare akkurat som ein mann!! Så frustrerande! "Keffor ein tunell?!" "Hæ?! nei der har eg aldri vært før, tror eg!" Han snakke jo jaffal gresk og forklare på ein måde som stresse meg ennå meir. Og så ska han selfølgeligt fram med kart. Alltid kart. Ke e det med mannfolk og d der evinnelige kartet?! Akkurat som om d sku hjelpa meg någe. Adle sidene ser jo heilt lige ud for meg!

Eg blir bare meir og meir frustrert og stressa og ende opp med å tenka, som vanligt, at eg får bare kjøra og gjør så godt eg kan, og rekna med mange og lange telefonsamtala underveis og et par bomtura!!!
Godt mot!!!:)

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer