Helter i kverdagen

DateOnsdag, oktober 26, 2005 at 20:16:
 
Kameraten min Jarle Mong (som e kjærest med Olene, som eg bor med, og ellers e student og spele for Bryne FK) har mange helter. Utroligt mange han ser opp te. Ein gang eg erta han med det, sa han at me trenge menneske me kan se opp te, og at ungdom i dag har alt for få heltar, som virkeligt står for någe bra, som e verdt å beundra og fortella andre om....

Kent (ein aen kamerat, som og e student (eh... jallastudent!!:D) og aktive på Saron) sa ein gang at me burde skryda mye meir av kverandre, sei te de rondt oss kor mye de betyr, og skryda av den de e og det de gjør.
Bilde fra Den Siste SamuraiBilde fra Den Siste SamuraiSist, men ikkje minst, ein av favorittfilmane mine Den siste Samurai  (for ein film! For ein kultur! For et folkeslag!) åpne med ein monolog om koss me i dag ser ut som om me har glømt et viktig ord - nemlig honor - ære...  I dag vett me ikkje lenger ke det betyr... jaffal ikkje eg. Koss ære eg ein person eg ser opp te?! Elle... koss ære me eldre og gamle i dagens samfunn? Og betyr ære någe for oss personligt..?

Eg har tenkt mye på dette ordet, koss det e ein verdi me har mista i dagens samfunn, jaffal her i vesten. Reise eg te Asia oppleve eg kanskje litt av det der framdeles, og faktisk ser eg nok meir av det i USA enn eg gjør her i Norge... for her vil me for eksempel bare le av respekten amerikanerne har for presidenten...
Eg tror me har mista någe viktigt der... Så framover, i ny og ne, har eg tenkt å æra någen folk her på bloggen min. Någen av mine kverdagshelta... ikkje at de kanskje e de mest synlige folkå her i Norge, og ikkje at de e perfekte, og ikkje at eg ikkje beundre og ser opp te utalligt mange fleir... Men bare fortella litt om någen av de som har satt et preg på mitt liv... og ja, æra de...

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer