Koss det går... med musikken...

DateSøndag, oktober 9, 2005 at 22:27:
Eg får spørsmål nesten kver dag... fra forskjellige folk... koss d går med musikken. Og d e enormt koseligt, og eg sette pris på at så mange lure på koss det går!! Ennå koseligere hadde vært om eg hadde hatt mye å fortella... Eg sku gjerna svart: "Jodå, d går glimrane" "D e supertravelt!!" "Eg har litt for mange speleplana i vente!!" men dessverre har eg vel møtt det mange musikere kjenne seg igjen i... veggen!! AU!

For ette ett år der eg har kunna styra det mesta sjøl... skriva musikk, laga nettsider, fonne kjentfolk te å hjelpa meg å spela inn i studio... designa cover... starta band og hatt någen lokale konserta... kontakta journalista og fått litt interesse... så sa det plutseligt stopp.... Oisann! Ke gjør eg nå?! Nå kan eg plutseligt ikkje styra alt sjøl, bestemma ke som ska skje vidare... fordi eg faktisk e avhengige av hjelp, avhengige av andre... for å formidla musikken, få spelejobba og finna ut veien vidare.

Eg visste ikkje det va så vanskeligt. Og at d sku vær så tøft å stå aleina om ansvaret. Og at avslag skulle vær så utfordrane å takla. Kor e troå på meg sjøl blitt av? Den eg kjente så sterkt det fyssta året. Eg va så sikker på det eg gjorde og ke eg ville. Nå vett eg hverken veien, elle ke eg virkeligt vil.

Eg kjenne tankane svive i bakhåve... kver dag, litt for ofte. Eg må ta meg i å ikkje stressa, ikkje bekymra meg... men så gjør eg d vel litt alligavel. Va dette "it"?! Va dette alt?!? Det e kanskje den stysste frykten...
Eg har prøvd å forklara og sei veldigt mye når dokk spør meg koss d går, men har vel egentligt sagt mye om lite. For det e ikkje så mye å sei, akkurat nå... Så neste gang eg blir spurt, så seie eg kanskje bare: "Jodå, d går greit!" og så ska eg prøva å tenka at d faktisk e greit, at d bare går greit...!

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer