Penger

DateFredag, september 2, 2005 at 22:13:
 
Eg har gått og tenkt lenge på koss eg kan få lov å gi... te någe meiningsfylt, te någen som trenge det... Eg har tenkt på mange ting. Kanskje få meg et fjernadoptivsbarn, så kan eg henga bilde av han elle hu opp på kjøleskabe og føla meg fornøyd og stolt kver gang eg ser på det... og så kunne eg senda gaver te han elle hu med jul og bursdag og få takkekort tebage, og så kunne eg henga de og opp på kjøleskabe... Elle kanskje te et misjonsprosjekt, te någen fattige stakkars onga som trenge det mest essensiella... hm... det e mange å velga mellom, kor ska eg finna de? De som trenge det aller mest!!

Så satt eg å chatta på msn med ei venninna fra USA i kveld. "I hate money!" sa hu. Hu fortalte om utroligt tøffe år bak seg, om livet som mor te 2 travle guttar og gravid med barn nummer 3, om tvillingane hu mista for et år siden før de blei født... og om kampane, om drømmane hu hadde drømt i ungdommen som virka så fjerne nå, og mange andre ting. Ette kvert kom det fram at mannen sleid med mye vondt fra fortiå og at han hadde blitt lagt inn på sykehuset for bare en måned siden. Hu fortalte meg om fortvilelsen og om legerekningane og koss hu ikkje visste koss hu kunne hjelpa han. "Men han trenge jo skikkelige hjelp!" skreiv eg idealistisk, "han må få profesjonell hjelp, snakka med en psykolog over tid, någen som kan hjelpa han ut av den fortvilte situasjonen!"

Det va då hu sa at hu hata penga. Då mannen blei innlagt hadde de fått hjelp av en psykolog, men nå hadde de ikkje penga nok te å få tima jevnlig. Det va knapt nok penga te mat og brød på bordet, og hu visste ikkje ke hu sku gjør. Foreldrene på begge sidene hadde dekka sykehusutgiftene, og det va ikkje meir å henta der. Ein time hos psykologen kosta 25$ (ca 160kr) og det va ikkje sjans for at de kunne betala det ein gang i måneden...


Då visste eg plutseligt kor eg sku gi penga hen. D blei ikkje fattige barn i Afrika elle et fjernadoptivsbarn å ha på kjøleskapet, men ei venninna som bor i USA....

Eg hadde ein del eg sku gjør ettepå, men har bare blitt sittane å tenka. På kor mange det e som trenge hjelp rondt oss, i rike land, rett rundt hjørna. Og om kor enkelt det e å hjelpa - egentlig. Og koss eg bruge pengane mine. Ke e 160 krone for meg?!? Svært lite!!!! Alt for lite. Eg hadde kje merka det i pengetaskå om eg hadde mista 160kr, og langt mindre om det va blitt trukke 160kr fra bankkonto´n... 160kr e omtrent det eg bruge på ein dag, på småting. Kanskje ein shampo... Å nei, den koste visst nesten 200... Det e ikkje meir enn å leia ein film og kjøba någe cola og snop på ein bensinsstasjon fordi eg ikkje gidde gå heilt ner te ein dagligvarehandel.... At 160 krone kan bety så lite for meg, men så mye for den jevngamle venninnå mi!! Eg kan ikkje forstå det. At det e så enkelt å hjelpa någen som virkeligt trenge det.....

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Etter 558 bloggposter - fra tro til sykdom

Bilde
Det er første gang tilbake på bloggen min siden 2022. Jeg har skrevet en del på Facebook siden det, men det er lenge siden jeg har sett på meg selv som blogger, eller postet noe her. Men nå for tiden har jeg noe på hjertet, som kanskje ikke Facebook-formatet er helt optimalt egnet til.  Når jeg ser litt tilbake på noen av de 558 blogginnleggene jeg har skrevet over mange år ser jeg at det har variert veldig i forhold til hvilken livsperiode jeg er i. Jeg har skrevet om mange ulike deler av livet mitt; jobbene jeg har hatt, psykisk helse, livet som etterfølger av Jesus, stillhet, flytting til Bergen, livet på Hawaii og i Korea som korttidsmisjonær, sorg, noe samfunnsrelatert, reiser, Kina og mye annet. Fra det jeg har hørt fra folk har jeg hatt ulike type lesere, men selv om jeg har en tro, har jeg alltid prøvd å skrive ganske forståelig for folk som ikke nødvendigvis tror eller tenker det samme. Det jeg ønsker å skrive om nå, kan kanskje være vanskeligere å forstå uten en tro, men ...
Les mer

Da lyset gikk av

Bilde
Tjue års sykdom påvirket troen min enormt. Da jeg ble syk som 23-åring gikk lyset av i livet mitt og det ble stummende mørkt. Lenge forstod jeg ikke hva det var som skjedde, og tidlig på 2000-tallet var det heller ingen leger eller folk rundt meg som først kunne si meg hva som foregikk. Legen jeg oppsøkte sa at han aldri hadde opplevd noe lignende, og ikke visste hva han skulle gjøre. Det verste var hvordan dette gikk ut over troen min. Da jeg ble syk føltes det som om Gud forlot meg da jeg trengte Han mest. Det ble årevis med sjelens mørke natt og føltes som et enormt svik. Hvordan kunne dette skje meg? Jeg hadde jo tjent Gud trofast hele livet. Jeg ble fylt med dyp bitterhet og hat mot Gud, som hadde tatt helsen fra meg og latt dette skje med meg. Jeg klarte ikke be, lese bibelen eller forholde meg til taler og lovsanger. Uten Gud føltes livet totalt meningsløst, og det verste var at jeg allikevel visste at Han var der. Jeg tvilte på veldig mye, men ikke Hans eksistens. Visshete...
Les mer

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...
Les mer