Å leve!
Jeg kjenner at jeg lever, mer og mer, dag for dag. Akkurat som om jeg har våkna til liv igjen, og gresset er grønnere (vel, VAR grønt i alle fall...), luktesansen bedre og alle sansene på høyspenn. Jeg kan gråte for den minste ting, for d meste av glede, fra søte barn eller noen som åpner seg, til tristhet over at jeg savner å kysse på Lukas eller ha en dyp samtale med 7 år gamle Kaleb, som befinner seg mange mil og hav fra meg.
Og Gud føles så nær og stor, jeg kan gråte i lovsang, når jeg ber, når jeg leser Bibelen... og kjenner så sterkt at jeg bare ønsker å leve nær han og for han. Slike følelser som dette var det sikkert mange av i renessansen, oppvåkningen, der så mye nytt og sterkt og annerledes skjedde.
Tenker mye på ordet LIV for tida. Hva det vil si å leve, hva livet består i, hvordan jeg kan leve mest mulig, kjenne at jeg lever i hvert åndedrag jeg tar. Å nyte øyeblikket, de små daglige tingene, en kopp kaffe, en god samtale, litt alenetid, den daglige avislesinga, fem minutters prat med Kaleb på Skype før han skal på skolen, smil fra elever og klapp på skuldra av kollegaer. Det er så mye som er lite, som egentlig er veldig stort. Jeg vil oppleve det, kjenne det, glede meg over det.
Det siste som fikk tårene til å strømme var å lese på nettet om Steven Curtis Chapman. Kanskje noen i min generasjon har et like nært forhold til den kjente, kjære, kristne artisten, som jeg? Gang på gang har sangene hans fått meg til å le og gråte og tenke. Det er noe i musikken, og teksten som treffer meg - gjennom mange forskjellige tider i løpet av livet mitt. Det som var nytt for meg var at de for 3 år siden mistet sin yngste datter i en tragisk bilulykke. Det må være den mest forferdelige hendelsen av alle, for det var deres egen sønn som ved et uhell hadde kjørt på sin egen lillesøster. Det var så utrolig sterkt å lese om tragedien, om sorgen, savnet, og livet etterpå. For hvordan kan en leve videre etter noe sånt??? Hvordan er det mulig? Og på en eller annen måte har de kommet seg gjennom de siste 3 årene som familie, og nå endelig på vei ut av sorgboblen.... sammen med hverandre og sammen med Gud. Futti så sterkt!
Jeg gråter når jeg blir rørt, når jeg er trist og når jeg blir glad. Hvordan kan slike kontraster føre til samme reaksjon? Kanskje gleden og sorgen virkelig vandrer hånd i hånd...?
Og Gud føles så nær og stor, jeg kan gråte i lovsang, når jeg ber, når jeg leser Bibelen... og kjenner så sterkt at jeg bare ønsker å leve nær han og for han. Slike følelser som dette var det sikkert mange av i renessansen, oppvåkningen, der så mye nytt og sterkt og annerledes skjedde.
Tenker mye på ordet LIV for tida. Hva det vil si å leve, hva livet består i, hvordan jeg kan leve mest mulig, kjenne at jeg lever i hvert åndedrag jeg tar. Å nyte øyeblikket, de små daglige tingene, en kopp kaffe, en god samtale, litt alenetid, den daglige avislesinga, fem minutters prat med Kaleb på Skype før han skal på skolen, smil fra elever og klapp på skuldra av kollegaer. Det er så mye som er lite, som egentlig er veldig stort. Jeg vil oppleve det, kjenne det, glede meg over det.
Det siste som fikk tårene til å strømme var å lese på nettet om Steven Curtis Chapman. Kanskje noen i min generasjon har et like nært forhold til den kjente, kjære, kristne artisten, som jeg? Gang på gang har sangene hans fått meg til å le og gråte og tenke. Det er noe i musikken, og teksten som treffer meg - gjennom mange forskjellige tider i løpet av livet mitt. Det som var nytt for meg var at de for 3 år siden mistet sin yngste datter i en tragisk bilulykke. Det må være den mest forferdelige hendelsen av alle, for det var deres egen sønn som ved et uhell hadde kjørt på sin egen lillesøster. Det var så utrolig sterkt å lese om tragedien, om sorgen, savnet, og livet etterpå. For hvordan kan en leve videre etter noe sånt??? Hvordan er det mulig? Og på en eller annen måte har de kommet seg gjennom de siste 3 årene som familie, og nå endelig på vei ut av sorgboblen.... sammen med hverandre og sammen med Gud. Futti så sterkt!
Jeg gråter når jeg blir rørt, når jeg er trist og når jeg blir glad. Hvordan kan slike kontraster føre til samme reaksjon? Kanskje gleden og sorgen virkelig vandrer hånd i hånd...?
Så utrolig kjekt å lese søs!!! Godt å høre at du har det bra og at Gud er så nær. Ja, en kjempesterk historie det med Steven C. Rørende å se bilde av familien deres. Kjekt at du har begynt å blogge igjen. Og nei, det var ikke fordi jeg ikke likte bloggen din jeg ikke har link :) men fordi da hadde du ikke oppdatert noe, bare gamle greier. Men nå skal du selvfølgelig få plass. Glad i deg. KLEM
SvarSlettHaha, jeg bare tuller. Hva syns du forresten om designet og sånn??? Er jo ikke like estetisk og kunstnerisk som deg:) Kunne kanskje trengt noen tips!!!
SvarSlett