Å gi rom...

Jeg blir veldig rørt for tida, av små og store ting. Tror jeg har skrevet om dette før, men det kommer opp igjen og igjen. Og i disse dager er det mange ting å bli rørt over.

Jeg blir spesielt rørt over hvor mange gode, fantastiske folk jeg har rundt meg. Mennesker som ser meg og rommer meg. Å romme andre og selv å få rom, er noe jeg har tenkt mye på i det siste. Skaper jeg plass til de rundt meg? Til elevene mine, at de kan få være de de er, til å reagere, til å være ungdom..? Skaper jeg rom til familie, venner og andre jeg treffer på? Klarer jeg å romme følelsene deres - frustrasjon og sinne, og tanker og meninger som er ulike mine egne, valg som jeg ikke ville tatt..? Jeg ønsker å romme folk! Å skape et rom der det er plass for andre, selv om de er annerledes enn meg og mener forskjellige ting.

Men tilbake til det å bli rørt. I går var Lars og Håvard med far i hagen og la bark og hjalp til med sandkasse til Lukas. De svarte ja med en gang Cathrine, som foreslo dette, spurte dem om de hadde et par timer til å hjelpe. Da kjente jeg at tårene kom i øyekroken.

For noen uker siden kom David og Peter på besøk og ba for far, og spurte om lov til å få komme igjen. Og Torstein ble med på kort varsel for å synge med meg og spille gitar i mors bursdagsferiring. På jobben er det stadig noen som spør hvordan det går med meg, hvordan jeg egentlig har det, eller gir meg et klapp på skulderen. Det hender jeg er nær ved å tute midt i et friminutt mellom to travle undervisningstimer fordi kollegaene mine er så gode mot meg.


På Tryggheim ungdomsskule har vi andakt hver morgen. På tirsdag leste jeg noen Bibelvers om å være takknemlig i alle situasjoner. Norskklassen min ble ettertenksomme da jeg spurte dem om hva de hadde i livene sine som de kunne være takknemlige for. Deretter rakk den ene etter den andre opp hånda - de nevnte både god helse og familie og venner, at de har nok mat og ikke trenger bekymre seg for klær, og ei jente rakk opp hånda og sa at hun var takknemlig for Jesus. Jeg endte andakten med å takke Gud for alt det de hadde nevnt, med en oppfordring om å lete etter ting å være takknemlige for i hverdagen.

Det er virkelig mye rundt meg, rundt oss, som kan gjøre oss både rørte og takknemlige. Jeg vil prøve å lete etter dem og legge merke til dem, og la meg berøre!