Hva skal jeg si etter så lang tid?

I kveld chatta jeg med ei venninne fra "gamledager" som jeg ikke har hatt kontakt med på mange år. Hun sa hun leste bloggen min, og jeg svarte, med litt dårlig samvittighet, at jeg visst har hatt en lang ferie....

Jeg har tenkt på det en stund, hvordan jeg skal starte opp igjen.... hva skal jeg si etter så lang tid? Hva er det for noe spesielt som skjer, eller hva er det jeg går og tenker på for tida...? Og så har det jo vært så mange ting, og litt av alt og ingenting, og lite konkret og konstruktivt, og så har det bare ikke blitt... for jeg kan vel ikke blogge om hvor forvirra jeg er, eller om hvordan livet går opp og ned, eller om at jeg ikke helt vet hvor jeg er i livet akkurat nå, eller hvor jeg skal, at jeg føler at jeg hverken er på vei ut av noe eller på vei inn i noe... Hvem blogger om noe sånt? Hvem blogger om det meningsløse i en verden der alle prøver å finne noe med mening i?!?

Jeg kunne blogge litt om savn, for det har jeg kjent mye på i det siste. Christina og Magnar, trekløveret, som jeg pleide å kalle oss for, har reist tilbake til Hawaii med Kaleb, Lukas og Isabella. Det går aldri mer opp for en hvor glad du er i noen, før de er borte. Siden jeg har opplevd dette en del ganger, merker jeg at jeg har blitt flinkere til å virkelig bruke tiden godt når de er der. Både etter sist sommer før de reiste, og nå, sitter jeg, tross alt, igjen med en følelse av at jeg brukte tiden godt. Jeg vet at jeg har sett dem og at de har sett meg, vi har hatt overnattingsbesøk og turer i forskjellige lekeparker, vi har sunget Brannmann Sam-sangen en million ganger, og hatt bandøvelse med Lukas på trommer, Isabella på sang og gitar, og meg som syngende bandleder. Vi har bygd temmelig mange brannstasjoner og dyreparker i Duplo, og jeg har fått flere fine godnattstunder med Kaleb og svart på så vanskelige og dype spørsmål en 8-åring kan ha.

Så jeg sitter igjen hjemme med en god følelse, av at jeg har gitt det jeg har kunnet. Og at tiden har blitt brukt godt. I dette er det mye trøst. Allikevel.... savnet etter noen en er så glad i, er tungt å bære til tider. Og jeg øver meg på å kjenne på følelsen, ikke rømme fra den, godta den og godta avstanden, og leve med det. Tørre å kjenne på sorg og savn som en del av livet, såvel som gleden og nærheten.

 Kaleb på overnattingsbesøk! Film, tegning, bibliotekbesøk og masse koselig snakk.

Lukas og jeg på tog-date i Sandnes. Etterpå var det en tur på McDonalds for å få Chicken nuggets!

Isabella og jeg på lekeplassen utenfor leiligheten min og hjemme hos mor og far.

 

Vi har fått smaken på spillet "Rummy" i sommer. Hele familien har kost oss og tevlet i dette gamet!

 

Så var det farvel-tid igjen. Familien Helland drar ut på nye eventyr på Kona, Hawaii. Det har vært så godt å ha dere hjemme. Nå er jeg spent på fortsettelsen!