Hvem er jeg nå?

En av de siste maidagene i år sa jeg opp jobben min som lærer. Og samtidig... identiteten min som lærer. For ikke visste jeg, før jeg hadde sluttet, hvor mye jeg så på meg selv som en. Det var mer enn jobben min, det var noe jeg var. Det var enormt viktig for meg. Det satt dypt. Det sitter dypt. Hele ferien lot jeg være å fortelle folk at jeg hadde slutta, og til nye fortalte jeg at "jeg er lærer..." (teknisk sett så hadde jeg jo sommerferie...)

Det var tøft å begynne og fortelle folk (til slutt måtte jeg jo det) at jeg hadde slutta, av forskjellige årsaker. Og det er tøft å fortelle folk at jeg gjør - ingen ting.... egentlig, at jeg ikke "er" noe lenger, at på en måte så har jeg en "pause" i livet og vet ikke helt hva det skal bli av meg. Som jeg skrev i sist bloggeinnlegg, jeg er hverken på vei ut av noe eller på vei inn i noe.

I denne tiden har jeg tenkt mye på identitet og på hvem jeg egentlig er nå. Det er skremmende å føle seg så liten av og til. Er jeg en annen nå enn før, bare på grunn av dette? Hvem er jeg, hvis jeg hverken studerer eller jobber eller er mor? Jeg har kjent på mye tomhet, frykt og bekymringer for framtida.

I det siste har jeg blitt obs! på tre ord som ser ut til å følge meg hvor enn jeg går, enten jeg hører det fra andre, leser det i en bok eller ser dem rundt meg...

• Hvile
• Være
• Vente

3 ord som begynner på ordlyden v (en gang norsklærer alltid norsklærer!)
Hver gang jeg stresser eller tenker at nå må jeg finne en jobb, kommer disse ordene til meg.

Hvile - dette er kanskje en tid for å ta det med ro og stoppe opp litt. En tid for å hvile med god samvittighet uten bekymring for framtida, en pause fra daglige krav som en jobb alltid fører med seg. Jeg har fått en tid til å hvile. "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile og gir meg ny kraft..."

Være - jeg er noe, er jeg ikke? Jeg er noen, uavhengig av hva jeg gjør. Jeg har verdi. Jeg er skapt. Jeg er unik. Uff, så klisjé. Kan disse tankene sakte, men sikkert krype litt mer inn i ryggmargen? Jeg lærer å være mer tilstede både alene og sammen med andre, og kjenner at jeg er både i tanker, følelser og kropp.

Vente - jeg som er kjent for å være så utålmodig kan få lov å vente med forventning. Forventning til livet. Forventninger til Gud. Forventninger til framtida. Jeg kan vente på drømmer. Og jeg kan vente på at løfter jeg har fått skal bli oppfylt.

Det kjennes lettere ut når jeg skriver dette enn det egentlig er... Jeg håper jeg ikke maler det rosenrødt, for det er det absolutt ikke. Men kanskje - kanskje det er verdt det...?