Britney Spears på landet!

Den mystiske helten fra landslagskampen mot Sveits forrige fredag, Daniel Braaten, sa i talen til laget sitt etterpå et takk fordi han fikk lov til å være seg selv. Mange har kritisert han sterkt tidligere og stemplet ham som sløv og lat. Flere av spillerne fortalte at de ikke forstår seg på han, gav han kallenavnet "gåten Braaten" og til og med Drillo meddelte at han ofte går rundt i sin egen verden.

 

Han ville ikke selv fortelle media hva han sa i talen sin, men noen journalister plukket det opp av medspillere likevel. "Takk for at jeg får lov til å være meg selv!"

Det er ikke alltid lett å være seg selv, helt og fullt.

I det siste har jeg tenkt litt på at jeg har mange sider, og mange forskjellige lag. Noen jeg liker godt og andre jeg mistrives med, noen jeg er stolt av i én setting og flau over i en annen. Noen som er passende, og andre som ikke helt passer inn alltid.

Jeg har også tenkt mye på drømmer - og aller mest på mangel på drømmer...  "Hva drømmer du om?!" har jeg blitt spurt om mange ganger. Huff, ikke det spørsmålet igjen. For jeg vet jo ikke hva jeg drømmer om lenger. Det er lenge siden jeg drømte om noe som helst.

Jeg er en del av et fantastisk miljø med fantastiske mennesker. Jeg kjenner en del folk i forskjellige settinger, men i det miljøet jeg går mest i er det en dyd å hjelpe andre og å være et medmenneske. Både Jesus og mor Teresa er forbilder her. Dette kjenner jeg meg igjen i, dette er noe jeg ønsker og vil.

Samtidig er det så mange andre sider ved meg som på en måte krasjer litt med mor Teresa-bildet. Jeg har så mange andre ansikt. Og om jeg går tilbake til fortidens drømmer og mimrer over hva jeg en gang ønsket meg, så er det så mye annet enn å hjelpe andre. Noen ganger ønsket jeg bare å vinne verden. Å ha en karriere. Innflytelse, makt og å klatre i gradene var ord som tiltalte meg. Jeg innrømte for Magnar og Christina et minne fra jeg var 13 år. Jeg stod på gata i storbyen Seattle og så en nydelig dame i perlegrå dressjakke, pencil-skjørt og stor bred hatt krysse gata. "Slik vil jeg bli!" var alt som stod i hodet på meg.

Noen ganger skulle jeg gjerne vært Britney Spears (fra den første tida, vel og merke!) - om så bare for en dag. Eller prinsesse Madeleine. Tidvis kan jeg elske å studere og se på klær, farger og fasonger, siste skrik og den nyeste trenden og diskutere sminke og mote med stor innlevelse og glede. Jeg savner å synge og danse og opptre, det som var en stor del av hverdagen min i flere år. Men jeg kan ikke si at jeg lenger drømmer om dette. Har jeg mistet noe viktig?

En annen side er kunnskap. Jeg skulle så gjerne tatt mer utdanning, begravd meg i studier og blitt noe "stort!" Jeg husker tanker fra tida da jeg gikk på Engelsk grunnfag og så for meg et liv som professor i engelsk litteratur. Tenk å være bevandret i litteraturens verden, eller besitte kunnskap om all slags emner. Tenk å virkelig ha peiling på politikk og kunne diskutere viktige samfunnsspørsmål med hvem som helst.

I tidlige tenår drømte jeg ofte om å bo på landet. Jeg satt bakerst i klasserommet med masse romantiske drømmer og pleide å si at jeg ønsket å gifte meg tidlig, ha 6 barn og leve ekstremt enkelt. I senere år streifet til og med tanken om kloster meg, før jeg innså at jeg nok ikke var skapt for det i lengden. Men et liv på landet... Der kunne jeg være mor, skrive bøker og leve ut drømmen om å være forfatter. Nøysomhet var en dyd da jeg vokste opp og er noe jeg har prøvd å ta med meg inn i voksenlivet. Jeg lærte tidlig pengers verdi, å spare hver minste ekstra krone, la klær gå i arv og å bruke plastikkposer om igjen.

Mange sider. Mangle glemte sider. Gamle drømmer. Nesten ingen nye. Jeg vil så mye, men har glemt hvordan jeg drømte og lengtet og ønsket og planla. Jeg har lyst til å romme alle sidene mine, i håp om at jeg kanskje også kan romme andres bedre. Og jeg vil drømme, våge å lengte og drømme igjen!