Jentefest!

Jeg har, av uante grunner, alltid vært litt skeptisk til at jenter kommer sammen i hopetall for å gjøre jenteting... fra "toenail-party" som ble introdusert til meg da jeg bodde i USA, foreninger hvor vi skal gjøre og snakke om jentesaker, møter og week-ender i kirkelig regi med og av kvinner, til opphoping av kvinnelige lærere i jobbsammenheng. Jeg har egentlig alltid vært litt skeptisk til slike østrogen-samlinger og sikkert hatt en og annen kynisk tanke og kommentar i sånne anledninger, eventuelt mange...

Men denne helga kjente jeg ikke  lite til dette. Vi var sammen mellom 50-60 jenter i alder ca 17-55, de aller fleste fra kjerka jeg er en del av, bedehuskirken på Saron, Bryne. Der var vi samla for å bli bedre kjent med hverandre, og Gud. Til flere historier som ble fortalt til flere tårer falt, og jeg følte mye glede over å være sammen - bare kvinner - for å høre om levd liv, og til noen, dele våre egne.

Som oftest er det mellom 40-150 stk som leser bloggen min det første døgnet etter at jeg har skrevet et innlegg, og så er det som regel en del treff i dagene etterpå. Det syns jeg er mange, og litt nifst siden jeg ikke helt vet hvem dere er. Noen ganger får jeg meldinger i innboks eller enkelte kommer opp til meg og sier at de leser det jeg skriver, og jeg føler meg beæra hver gang. Jeg syns det er litt nifst fordi jeg vil jo gjerne at det jeg skriver om skal treffe de som er innom og ikke støte noen bort, uansett hva de måtte mene eller hvor de befinner seg i livet.

Jeg er nok over middels samfunnsengasjert og kunne noen ganger tenkt meg å skrive mer om tema som opptar meg, også kontroversielle. Vi har om Kultur i Samfunnsfagklassen min akkurat nå. Jeg fortalte (litt flåsete) til elevene mine i dag at typisk lærerkultur er "å samle mange sterke personligheter med alt for mange meninger om alt for mye på samme sted." Jeg har nok selv både sterk personlighet og mange sterke meninger og av og til kunne jeg tenkt meg å dele dem her.

I tillegg har jeg troen min på Jesus, som er det desidert største, viktigste og mest altoppslukende i livet mitt. Uten Jesus er jeg ingen ting. Noen ganger kunne jeg tenke meg å dele mer om han, og livet sammen med han, men så er jeg redd for å støte noen. Jeg kan bli bekymra for hvem som leser dette og med hvilke øyne de vil ta det til seg og hvilken erfaring (eller mangel på erfaring) de har med han, og andre kristne. Og om de vil se hjertet mitt mellom linjene.

Dette er ting jeg tenker på for tida og lurer på, sammen med hundrevis av andre, som for eksempel hva jeg skal gjøre med elevene i engelsken i morgen, og om jeg skal reise på neste "kvinneweek-end" i februar...