Sorg og glede

På tirsdag fylte jeg år og ble overrøst av meldinger, blomster, gaver og besøk (jeg må virkelig begynne å ta mer bilder av det jeg ser og gjør!!) Jeg ble forlegen og rørt over å kjenne at selv om jeg blir eldre (rart at det egentlig skal være noe negativt!) så har jeg så mange utrolige mennesker i livet mitt. Det er ikke en selvfølge. Jeg tar det ofte for gitt og glemmer å være takknemlig for alle jeg har rundt meg.

Fredag var jeg på julebord med jobb. Det bestod av god mat, høy musikk og dansing i over tre timer på høyhælte sko. Salsa, techno, swing og pop i en salig mix!! Å jobbe på Time videregående og bli kjent med folk der er som å komme inn i en helt ny kultur, veldig spennende og litt overveldende! Jeg kjenner at jeg framdeles er ny og usikker og må finne min plass. Hvem skal jeg sitte med? Hvem kan jeg snakke med nå? Og så, i neste øyeblikk glemte jeg bare tid og rom i dansens hete.

Lørdag var det bryllup til Arnfrid og Johannes. Mye glede og latter og mange tårer ble tørket, fra hun kom ned kirkegolvet til talen fra brudgom til brud. Jeg snakka med Cathrine om hvor lett rørte vi blir og hvordan det bare har blitt verre med åra. Jeg blir så lett rørt, spesielt når noen blir æra av en annen.

Og så i dag, søndag, var det sykehusbesøk - igjen. Mange følelser, jeg kjenner jeg blir sliten på en annen måte og veldig søvnig etterpå.

Veien er jamen kort fra sorg til glede, og tilbake igjen. Når folk har spurt meg hvordan det går det siste halvåret har jeg for det meste svart "opp og ned!" Etter hvert forstod jeg hvor godt dette svaret egentlig er og hvordan det kort og godt satte ord på hvordan livet mitt var. "Det går opp og ned!" I den lille setningen lå hele livet mitt, hvordan jeg hadde det, hva som skjedde, hvordan jeg taklet det, osv. Jeg trengte hverken si mer eller mindre, det summerte opp hele følelseslivet mitt og alt som skjedde på en enkel måte. Opp og ned. Glede og sorg. Fram og tilbake. Vondt og godt... slik er visst livet....

"Noen av dere sier: «Gleden er større enn sorgen», og andre sier, «Nei, sorgen er størst.» Men jeg sier at de er uatskillelige."

Kahlil Gibran