Hva litt snø gjør med oss!

Places	Thursday	Friday	Saturday	Shortcuts
Bryne		-2°	1°	Hour by hour Long term

Er det mulig at en landsdel settes på hodet bare på grunn av litt snø?

For det var det som skjedde på Bryne i dag. Varseltegn på yr.no, beskjed om snøkaos på jbl.no med oppmodning til folk om å holde seg hjemme.

Snøkaos på Jæren
Både i går kveld og i hele dag var det kolonnekjøring, folk som vanligvis bruker kanskje 20-30 minutt til jobb, brukte plutselig 1,5 time, og noen fikk ikke en gang begynt på turen med nedsnødde biler og fryste låser.

Selv hadde jeg som noen vet et lite uhell på den korte veien hjem fra Olene, etter at vi hadde vært på Kvadrat. Et sted hvor det, ikke overraskende, var akkurat passelig med folk som handlet. Det passet meg perfekt at ikke alle turte seg ut å handle i snøfykene, som gav oss mindre køer og mye albueplass. Turen begynte ikke så bra, for Olene satte seg fast i snøen i gårdsrommet til Miriam´s nabo og to ganger var vi tre stykker om å skue bilen ut av snøen. På vei hjem var det altså jeg som fikk svi. Jeg skulle være lur og kjøre på siden av den ruglete isen, men sklei sakte og ubarmhjertig ned i ei grøft mellom Kåsen og Shell-stasjonen.

				Da fikk jeg et møte med den hjelpsomme nordmannen, som viser meg at vi ikke har blitt helt folkesky enda her til lands og bare lar andre styre med sitt. Flere biler stoppet eller rullet ned vinduet og spurte om jeg trengte hjelp. Noen jeg kjente reiste fra hus til hus og fant tau, og en ukjent bilreparatør (bless his soul) dro meg opp av grøfta. Det var bare såvidt det gikk, og jeg var letta da jeg en halvtime seinere endelig var midt på veien igjen.
I morres kjempa jeg meg, innpakka i skibukse og boblejakke, gjennom snøfonner på vei til jobb (mindre enn fem minutters gange tok litt lengre tid). Jeg datt så lang jeg var i snøen (og fikk et øyeblikk lyst til å bli værende og lage en snøengel), men kom meg opp igjen like hel. Dagen ble kortvarig, vi skulle ha norskeksamen med de minoritetsspråklige, som ble utsatt. De få elevene som hadde karra seg til skolen viste blanda følelser, men etterhvert hørte vi om skole etter skole som var stengt, samt barnehager, og arbeidsplasser hvor de ikke hadde mye å gjør. Da jeg et par timer seinere forlot skolen og kjempa meg til Elixia for å trene var det nesten ikke et menneske å se på veien, og heller ingen biler.

Ganske spesielt egentlig, og en helt egen stemning, midt på lyse dagen. Det var steder hvor det var snøfonner like høye som meg selv, såpeglatt (jeg trynte igjen), men en helt fantastisk ro og fred, og veldig veldig stille.

På vei inn døra til blokka etterpå, slo jeg av en liten prat med nabokona. "Nå ser vi hvor lite vi egentlig bestemmer selv!" kommenterte hun. Jeg stoppa opp ved det hun sa, og måtte tenke litt på det. Og etter denne halvannen dagen, hvor hverdagen virkelig ikke har gått som normalt for mange, konkluderer jeg med at hun har rett. Hvor lite vi egentlig bestemmer selv, og hvor sårbare og små vi egentlig er....