En sorg som min

C.S Lewis´ mest personlige bok "A grief observed" er oversatt til norsk med "En sorg som min." En sterk bok, veldig annerledes enn barnebøkene om Narnia og hans dype teologiske bøker som "Se det i øynene" (eng. "Mere Christianity"). Boka er hans klagesang, skrevet i små, enkle notatbøker, om sorgen etter at hans kone døde i kreft. Noen få år fikk de sammen før hun ble revet fra ham.

Boka har gjort sterkt inntrykk på meg, aller mest for dens ærlighet. C.S Lewis, britisk korrekt og sitert av forfattere og teologer for sin rike visdom og kunnskap verden over, bare vrenger sjela si til Gud på en alt annen enn "korrekt" måte.

Jeg har lest enormt mye i det siste. Bok etter bok etter bok. Noe som er totalt uventa i sorgen er at jeg av og til føler at jeg mister språket mitt og evnen til å ordlegge meg skikkelig. Det er som om det ikke fins ord. I beste fall kan jeg beskrive det med bilder og farger, symboler og sammenligninger og syns at det er noen lunde rett. Det føles enormt frustrerende å ikke kunne sette ord på hva jeg føler! Det er jo noe jeg har sett på som min styrke; evnen til å sette ord på tanker og følelser. Men nå føles det ofte platt eller ikke helt riktig, eller det stopper opp.

Da er det godt å kunne kjenne seg igjen i hva andre skriver, andres tanker, følelser, beskrivelser kan gi ord til meg som jeg ikke eier selv, de kan sette ord på noe inni meg som har blitt stumt.


I sorggruppa ble det nylig lest opp et veldig sterkt dikt jeg tenkte jeg ville gjengi her:

SORG

Ein del over:

Som tårer

Ni deler under:

Som sakn

og sår lengt

 

Synleg og usynleg

er sorga

som isfjell

ved kald kyst

 

Det krev tid og varme

- lang tid

og hav av varme

før isfjell smeltar

og smyg seg inn

i havyta si rytme

og stig

og fell

og bryt mot stranda

som eit vagt minne

 

mot framtida

 

 

 

Sverre Ottestad