En stemme for de stemmeløse (del 1?)

Det raser med debatter på nettaviser om verdier for tida. Om barnehager, om skilsmissebarn, om homofile og surrogati, ja, med jevne drypp har det også vært debatter rundt abort, seinabort og abort i forhold til foster med Downs. Kanskje er det jeg som ikke har fulgt godt nok med eller kanskje det er grunner til at jeg legger ekstra merke til det for tida, eller kanskje det er at jeg såvidt begynner å tørre og legge ut noen av de artiklene jeg syns er interessante og kommentere dem...?



Jeg skrev nylig bloggeinnlegg nå og for en tid siden om hvor utfordrende jeg syns det er å gå inn i disse debattene. Det er som vepsebol av og til, og kommentarfeltet kan være fullt av obskøne angrep og useriøse argument. Det har hendt jeg har lest artikler hvor jeg ikke har funnet en eneste fornuftig kommentar, hverken for den ene eller andre siden og jeg har mange ganger tenkt at det mangler en stemme og seriøse, rasjonelle, dyptgripende kommentarer som viser at det norske folk virkelig ser saken, enten de mener det ene eller det andre. Og at det kan bli gode, saklige diskusjoner der.

I det siste har jeg lagt ut lenker til artikler omhandlende barns opplevelse av krangling og skilsmisse og effektene av dette, hvordan tidlig barnehage eller tre måneder sammenhengende farspermisjon med mor tilbake på jobb mens barnet er 6-9 måneder kan skade tilknytning til mor, og homofili og surrogati og om homofile egentlig kan være foreldre for barn.

Jeg er ikke nødvendigvis enig i alt som har blitt skrevet i disse artiklene, mens jeg i noen tilfeller syns at forfatteren kanskje ikke drar det langt nok, og jeg ser også at disse artiklene ikke forteller alt som er å sies om de aktuelle sakene. I tillegg legger jeg merke til tre ting:

1. Hvor oppriktig imponert jeg blir over de som skriver, at de tør å fronte og dele dette.
2. Hvordan det koster meg å bare legge disse ut. Det er få "likes" å få, ofte ingen kommentarer - støttende eller argumenterende.
3. Hvordan det virker som at dette er temaer det er vanskelig å skrive åpent om.

Jeg kunne tenkt meg å gå litt mer inn i disse temaene (og flere), sette meg skikkelig inn i dem selv og skrive om hva jeg egentlig mener og hvorfor jeg gjør det, men jeg kjenner at det koster, og at det er tungt bare å tenke tanken.

Kanskje det blir en del 2? Og del 3 og del 4...? Kanskje på en god dag, eller hvis jeg får litt tykkere hud,  eller om jeg blir litt mer selvsikker, eller hvis jeg en dag bare ikke klarer å tie stille lenger....



Vi får se