Sammen er vi sterke!

Det 2. beste jeg har gjort i hele mitt liv, er å lære meg og utfordre meg, og presse meg og slappe av med å leve nær andre. Å leve sammen i et fellesskap - nært. Og da mener jeg virkelig nært. Med flere. Og ikke bare søster og bror og mor og far.

Jeg kan ikke komme på noe som er 2. viktigere i hele verden.

Men hva med å hjelpe de i nød? Hva med krig og fred og politikk og sånn? Hvordan kan å leve nær andre være viktigere enn dette?

Fordi... gjennom å leve nær andre er alt - ja alt - mulig. Sammen er vi sterke. Og om mange virkelig kjenner meg, på mitt sterkeste, på mitt mest sårbare, med nesa i grusen og livet i en tynn tråd... Om noen kan tåle meg på høyden og i sorg, om de har sett det meste uten å snu seg bort, og allikevel elsker meg, da kan vi gjøre underverk sammen.

Men det koster og det krever - ekstremt mye - daglig. For jeg gror så fort fast, jeg blir så fort stolt, jeg vil helst klare meg selv, jeg vil så gjerne skjule det mørke, og jeg vil ikke alltid være ærlig om den jeg er og det jeg trenger. Jeg liker så lite å konfrontere og ta opp vanskelige ting. Det betyr så forferdelig mye hva andre synes og hva andre forventer av meg. Og det er lettere å følge strømmen. Å svelge det jeg tenkte jeg burde si. Å bare la være å omgås de som irriterer meg.


På lørdag hadde vi dugnad i hagen til mor. Tre generasjoner, 13 stykker i alle aldre. Det ble en spesiell dag. Og fordi vi våget å spør om hjelp fra andre, selv om det kostet, fikk vi gjort mye mer den ene dagen enn det en mann hadde fått gjort i hagen på en hel uke eller to. Pluss at vi hadde det så enormt kjekt. Fem unger sprang rundt og vekselvis lekte og hjalp til. Vi grillet, spiste frukt og drakk kaffi. Vi satte oss ned i en solstol og skravla i en pause. Vi beundret hverandres arbeid. Hele dagen og ettermiddagen sprang av gårde og jeg sitter igjen med en varm følelse i magen.

Noen mennesker kom for å hjelpe, utenfor familien, uten å forvente å få noe igjen, noen som kjenner meg - på godt og vondt - elsker meg.