En for orgelet, en for meg

"Me sko pakkt en koffert og reist og sett oss om
Åh, sko ønskt me kunne hatt det sånn
Sluppet alt me har i hendene og reist, liksom
Så kunne me lært å gjort vann om til vin og sånn..."

Fra Kaizers Orchestra: En for orgelet, en for meg

Spontanitet? Impulsivitet? Eventyrlyst? 

 

Dette er noe jeg har snakka en del om i det siste... Kristin, Olene og Miriam, huskirka og sikkert flere har alle fått del i mine tanker om hvordan livet mitt er akkurat nå, og hva jeg begynner å lengte etter. Kristin og jeg har bestemt oss for å finne ut hva vi drømmer om for så å kanskje kunne gjennomføre det. Og noen av de andre og jeg drømmer om å reise, å oppleve noe nytt og gå utenfor boksen på forskjellige måter. Og det fins dager da jeg spør meg selv - er dette virkelig alt? Skal det ikke være noe mer?

For noen av dem som sitter med ektefelle eller samboer, hund og katt og stasjonsvogn og kanskje et godt belånt hus er det kanskje nærliggende å tenke slike tanker en gang i blant, en er ikke lenger 18 og livet har ikke nettopp begynt. Men også for meg som på min måte er satt i forskjellige mønstre kommer spørsmålene snikende med nattemørket - var det ikke noe mer?

Å reise kan nok bli både en flukt og en løsning. Ja, for en kan lett få følelsen av at en gjør noe dristig og annerledes, at en tar sjanser, selv om en egentlig bare gjør det resten av Norges befolkning har begynt å gjøre og følger strømmen av turister til Syden med en tro om at dette er kulturelt og spesielt. Samtidig, slik som Kaizers så godt synger det, er det noe forlokkende med det å bare ta av gårde til ukjent mål, og være spontan og litt crazy og impulsiv, slikt som gav oss så mange gleder (og problem) i tidlig ungdom. Har noen av oss mista noe her? 

 

Og hva mener Kaizers med "...sku ønskt me kunne hatt det sånn" i andre verselinje? Er det innstillingen de snakker om? Å ha det sånn at en har en indre driv og glød til å bare kunne gjøre noe ut av det blå - plutselig? Skriver de om et savn at de ikke lenger har det sånn, at noe har stivna til og blitt vanskelig å bryte opp i?

Det beste med en spontantur er kanskje overraskelsen det gir, overraskelsen over at en tør og at en kan og en plutselig forventning om at nå kan jo alt skje, nå er jo alt mulig. Kanskje til og med å lage "vann om til vin og sånn..." ?

 

Så er det å minne seg selv på at en skal tross alt hjem igjen - og for meg denne gang, temmelig kjapt - tilbake til golvvask og matvarehandling og lesing og den vanlige, daglige tralten. Men kanskje jeg kommer hjem med et litt nytt giv og litt mer mot, og litt mer tro på det umulige...

 

Et litt utydelig bilde av Ina og jeg fra i går. Kaffe, spenning, søking på mac og iPad og veldig reiseklare. Nå venter Rhodos om 19 timer.