En venninnekveld her nylig leste en av jentene opp en beskrivelse av "hvordan være vellykket på sosiale medier;" at en måtte poste minst to instabilder hver dag, stadig legge ut nye "selfies" og andre regler som stod på denne lista. Jeg hadde nettopp blitt kjent med ordet "selfies" og hadde i alle fall aldri hørt om å være såkalt "vellykka på sosiale medier." Går det an? tenkte jeg, å være eller ikke være poppis på Facebook, liksom?! Jeg syntes det hørtes idiotisk ut, med et tankesett om at sosiale medier er jo egentlig ikke virkelig, det er ikke livet liksom, det er bare et tidsfordriv slash kommunikasjonsforum slash et eller annet... eller tok jeg feil..?
For en tid tilbake hadde jeg en god samtale med en tenåringsmor som blant annet har en sønn som har Asberger syndrom (en lettere form for autisme). Som vanlig med dette syndromet er det utfordrende med sosial kontakt, men denne gutten var desto ivrigere på nettet, blant annet på sosiale medier. "Hvordan kan du si, mor, at disse vennene er dårligere enn dine venner?" utfordret han henne. Jeg må innrømme at min første tanke (som jeg viselig ikke sa) var - men de er jo ikke virkelige venner!! Ikke egentlig. Eller..?
Denne samtalen kommer jeg altså på etter å ha kommet over uttrykket "vellykka på sosiale medier." Det er noe som steiler i meg når jeg hører det, på samme måte som jeg klikka av å se elevene mine logge seg på mobil og data med en gang skoleklokka ringte og det var friminutt. "Snakk med hverandre!! Ta en luftetur heller! Spør hva sidemannen bedrev i helga i steden for å spørre noen på Facebook om akkurat det samme!" oppfordret jeg ofte.
En gang drog jeg den ganske langt da jeg etter endt undervisning gikk gjennom en gang (full av elever på begge sider) hvor det var stille som i graven. Alle satt nemlig på nettet. Jeg ble så sint at jeg stoppet opp, selv om jeg ikke kjente noen av elevene, og spurte hva i alle dager de holdt på med!!! Hvorfor det var blikkstille på et sted hvor det skulle vært yrende liv og skravling på høyt nivå. Jeg gav dem en liten skjennepreken, og tro det eller ei, men de tok den, og vi fikk en samtale der i gangen, midt i friminuttet om hva som var mer spennende med X og Y på chatterommet enn skolekameratene de faktisk var fysisk sammen med. De hadde ikke noe godt svar.
"Men du må forstå, Renate," sa Elisabeth, jevnaldrende lærer for ganske mange ungdomsskoleelever etter hvert, "de fungerer på en helt annen måte enn oss "gamle". Sosiale medier er en del av det virkelige hverdagslivet deres, de er oppvokst med det, og det er ikke like vanskelig for dem - som for oss - å hoppe inn og ut av data/mobil-verdenen og den fysiske."
Har nettet begynt å bli den virkelige verden også?! Eller nesten jevngod med den? Jeg husker da jeg la ut mine første profilbilder på Facebook. Jeg tror jeg fikk 0 eller 2 likes på dem, og jeg tenkte ikke over at det hadde vært kjekt å ha flere, eller om det sa noe om hvor vellykka eller ikke jeg var. Men jeg må innrømme i mitt stille sinn at jeg kanskje hadde reagert noe annerledes i dag, et par år seinere, om det var ingen likes å få av noe av det jeg la ut... Er jeg vellykka på sosiale medier? Hvorfor det? Eller hvis ikke, hvorfor ikke?! Vil jeg være det? Er det et poeng å være det? Og vil jeg egentlig at det skal gå an?!?
Nå merker jeg at jeg kunne skrevet fem sider til om dette temaet, så det må jo være noe jeg reagerer på her. Andre som har kommentarer eller tanker om samme tema?!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar