Gjesteblogger: INA FOSSE GULBRANDSØY

Hei! Jeg heter Ina. Jeg bor i Stavanger på syvende året men kommer egentlig fra Bergen. Jeg jobber som vikar på Johannes Læringssenter og studerer på Misjonshøgskolen, hvor jeg ble kjent med Renate. Vanligvis er jeg kledd sånn her, fordi jeg er kald og fryser. Men det gjør jeg ikke nå.

Det var nemlig en dag i juleferien at det tikket inn en melding i innboksen min på Facebook. Renate var på Hawaii og i ferd med å forberede hjemreisen til Norge, men ville egentlig bare tilbake til Hawaii igjen. Da hun spurte meg om jeg ville være med på det, reise tilbake til Hawaii med henne altså, var det ikke nei i min munn. Eller i min hånd. Vi skrev jo på Facebook.

Billetter ble bestilt, bekymringer om penger og skolearbeid løste seg, og i begynnelsen av februar var vi klare for avreise! Reisen gikk fint, den var som lange reiser flest. Lang. Ganske ensformig. Og heldigvis aldeles problemfri. Også traff vi jo en kjendis på det siste flyet!

 

Hawaii har føltes som hjemme fra første sekund. Leiligheten vi har vært så heldige å få bo i har vært en sann luksus, Renate fikset oss scootere, og basen til UIO har vært et fint sted å komme til, sitte og lese på og treffe nye mennesker. Å være der har satt i gang tankeprosesser og spørsmål i meg jeg ikke var forberedt på, det er en helt ny setting jeg ikke har kjennskap til fra før og jeg lærer mye nytt av å være der. Selvutvikling i full blomst her altså. 

 

Ellers er jo Hawaii Amerika også. Jeg har ikke vært i USA før, og fryder meg over Starbucks, Wallmart, skolebusser, mullets og folkene her, hvordan de hilser og smiler og liksom er litt hyggeligere enn hjemme. Det er nok klimaet. Jeg hadde også vært litt hyggeligere hvis jeg var varm og glad og brun hver dag.

 

Nå er vi kommet halvveis i tid, og det føles som at det bare går fortere og fortere. Jeg har bittelitt panikk for at dagene skal forsvinne og jeg plutselig er hjemme med sludd og rutebuss og våt skolesekk og et lass med lesing hengende på samvittigheten. Derfor har jeg kjøpt snorkel i dag. Jeg er så vanvittig heldig og takknemlig for å få være her, sammen med og på grunn av fantastisk flotte folk, og jeg akter å bruke resten av tiden på å kose meg glugg ihjel og virkelig bruke denne fine plassen og alt den har å by på.

 

Så hvis du er på Hawaii og ser en småbrent norsk jente susende i full fart avgårde på en blå scooter i litt for trang shorts, fnisende for seg selv med håret i eneste stor floke flagrende bak seg og en billig snorkel dinglende ut av sekken sin, skal du ikke se bort i fra at det er meg du ser, i det jeg virkelig lever livet.