Første uke - check!

Det er fredags ettermiddag i Hawaii, og jeg har vært her i akkurat en uke. Sju dager, åtte inkludert reising, borte fra Bryne og alt jeg kjenner der - til andre sida av jorda, 12 timers tidsforskjell, fra nord til sør, til sommer i Hawaii, deilig varme, palmesus, sjø og strand fem minutter fra der jeg bor, hvor jeg skal bo i fellesskap på et slags misjonsuniversitet, og være misjonær her og til resten av verden, sammen med hundrevis av andre, men først og fremst 24 andre ledere i disippeltreningsskole. Ledertreninga starta en dag etter at jeg landa, og alle var i 200, full av energi og forventninger.

Utenom meg.

Det har vært ei tøff uke. Når jeg nå skriver det ned kjenner jeg at det er en underdrivelse. Det har vært ei knalltøff uke.

Det har vært knalltøft å være ny og usikker og ikke kjenne noen. Heller ikke kjenne til alle kodene, all intern humor, alle folka "alle andre" kjenner, hva som er normalt og ikke normalt, hva som er forventa og ikke…. osv…. Jeg ankom klokka 00.30 natt til lørdag, utslitt og hyper av mangel på søvn, til et rom hvor ni andre jenter bodde. De visste ikke at jeg kom, og var heller ikke spesielt glade for det. Forståelig nok; ni stk på et lite rom, køysenger tett i tett + en kjøkkenkrok og kjøkkenbord, et bad med dusj for alle, og så blir en tiende jente uanmeldt kasta inn til dem, uten at de har fått beskjed eller har noe de skulle ha sagt til det. Jeg forstår det godt. Men det føltes ikke bra.

Hvor lenge holder jeg ut her? tenkte jeg. Heldigvis fikk jeg etter hvert beskjed om at det bare var for to uker, før jeg skal inn i et nytt rom, med forhåpentligvis færre jenter. Men to uker virket som en evighet.

Varmen var deilig, og det var herlig å kunne gå ute med shorts og T-skjorte både morgen og kveld. Jeg, som var redd det skulle være for varmt og fuktig, ble positivt overraska og nyter varmen. Men der stopper det positive.

All min usikkerhet kom fram i møte med en ny kultur. For dette var helt annerledes enn å være på besøk. Dette er hjemmet mitt nå, og disse folka må jeg bli kjent med, for jeg skal bo med dem 24/7 og samtidig jobbe med dem hver dag. Det er skummelt. Jeg ble skremt av den amerikanske kulturen og den interne misjonskulturen her, og følte meg fort utenfor. Jeg visste virkelig ikke hva jeg hadde begitt meg selv ut på da jeg sa ja til å bli med i denne "Awaken-hub´en" som jeg hadde hørt lite, men mye bra om. Jeg visste heller ikke at alle kjente hverandre fra før, at mesteparten hadde vært en del av samme skole eller var stab i lag, og de fleste hadde vært der kontinuerlig siden april - sammen. Et par personer presenterte seg og noen smilte og sa hei, og det var det…. De første dagene ble jeg mest sittende å observere - og prøve å forstå den amerikanske kulturen, og lure på hvordan jeg skulle klare å bli en del av den. Det virket som et høyt fjell.

Så det ble litt grining. Til Magnar på telefonen (hvor jeg fikk ut all min frustrasjon og fortvilelse) og da jeg fikk sju veldig koselige mailer av gode venner som oppmuntret meg og var frustrerte på mine vegne. Kanskje jeg bare skulle komme hjem igjen? Jeg kan si at tanken ikke var fremmed, men når jeg har vært litt stille, sett forbi all frustrasjon og fortvilelse, så har jeg en merkelig ro inni meg at det er her jeg skal være, tross alt. Og et håp om at det blir bedre.



For det må det vel?!

Denne her krabaten møtte meg første dagen…. jeg har aldri sett en levende skorpion før, rett foran beina mine. Det var litt "creepy"!

Et bilde jeg sendte som MMS og snap. Her er vi, 25 stab i min DTS (disippeltreningsskole, en slags misjonsskole/finne seg selv og Gud-skole) + ca 20-25 andre stab i andre DTS´er.

Kanskje denne her kan hjelpe meg litt? Kjøpe en scooter, ikke bare låne en… og kunne komme meg rundt, og vekk fra basen og alle folka, når jeg trenger det?!