Jeg er en av de heldige som aldri har hatt omgangssyken... i alle fall har jeg nesten aldri spydd. Jeg pleier aa si at jeg har saa mange bakterier i magen fra alle landene jeg har vaert i, og all den rare maten jeg har spist, at magen min taaler en stoeyt. Jeg spiser salat i de fleste land, drikker vann fra springen og glemmer alltid aa ha med haanddesifisering, men har likevel aldri ligget og spydd hverken her hjemme eller utenlands.
Derfor tok det meg et par dager med sykdom foer jeg faktisk forstod at jeg hadde omgangssyke. Jeg fatta ikke hva som skjedde. Kramper, kvalm, svette... jeg var ganske i villrede foer jeg seinere innsaa at dette maatte vaere den velkjente omgangssyken. Jeg har blitt fortalt at den varer 1-3 dager - max - men for meg sparka den virkelig fra seg naa, og tok igjen for det forsoemte. Saa jeg har vaert mer eller mindre sengeliggende i nesten en uke med magesmerter og kvalme++ (skal ikke gaa i detaljer...)
Det er rart hva som skjer med en naar en er syk. Bare se paa voksne menn som blir syke, hvordan de faller sammen!! Det samme skjer litt med meg. Jeg har hatt altfor mye tid til aa tenke, og tankene blir rarere og rarere og mer og mer dramatiske ettersom tiden gaar, til jeg til slutt frykter at jeg aldri kommer til aa bli frisk, og at dette aldri kommer til aa gaa over. Noen som kjenner seg igjen? Det er som om jeg i noen dager ikke riktig var meg selv, men ikke forstod det mens det paagikk.
Det var herlig aa komme ut av den boblen, og tenke klart igjen - og se at det fins et liv etter omgangssyken ogsaa!
Paa sist stabssamling spurte lederne oss hvordan vi hadde det paa en skala fra 1-10. Jeg maatte innroemme at jeg framdeles fyker mellom 3-4 og 9 og at det enda ikke har stabilisert seg, og at flere av dagene har vaert naermere 3 enn 9. Det er toeft aa flytte hjemmefra, og noe helt annet enn aa bare bo et annet sted noen maaneder. Det er et brudd med noe trygt og kjent, og aa kjenne savnet fra det som var, til et braatt moete med noe nytt og ukjent, og alle erfaringene det foerer med seg. I tillegg har jeg ikke faatt en lett start, og 'honeymoon-fasen' tror jeg at jeg hadde den maaneden jeg var her med Ina.
Allikevel vil jeg si at de opplevelsene som 'toucher' borti 8 og 9 kommer oftere og oftere, og at de er verdt det. Ja, det er til og med verdt det uten dem. Hele dagen lang i alle disse 7 ukene har jeg foelt at hjernen min er 'overloada' fordi jeg opplever saa sterke ting og ser saa mange liv i forandring, inkludert mitt eget. Jeg klarer ikke en gang skrive om dem enda, eller snakke om dem paa telefon til folk hjemme, fordi mange av dem er saa sterke og uprosesserte enda. Men det kommer kanskje etter hvert!
I denne herlige uka har jeg bodd store deler hos den fantastiske familien Dowdy - med Kari og Cameron og de 4 ungene deres. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Naa skal jeg snart krype til koeys og reise tilbake til basen i morgen tidlig, for aa fortsette jobben jeg gjoer der, med noen sykdomserfaringer, og mange tanker i bakhodet, rikere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar