Jeg faller...

Jeg har nettopp kommet ut av det to og en halv kvadratmeter store "badet", hatt en dusj i lunkent vann etter å ha venta i timesvis på at vannet skulle skru seg på igjen. Jeg har kjøpt en tilnærma ny blender til å lage smoothie med for 5 dollar (ca 30 kroner), telt alle myggstikkene mine og spist lunsj på et lite, rødt tefat. Det er det nærmeste vi kommer en slags frokosttallerken her på rommet og det fins bare en av dem. En helt vanlig dag på Hawaii. En helt vanlig dag på rom A201.

Ei romvenninne sover etter en lang stranddag (stranda kan virkelig gjøre deg trøtt) og ei anna sover på det harde flisegolvet, sikkert fordi hun ikke gidder klatre opp øverst i køysenga. De andre jentene vet jeg ikke hvor er, de kan være hvor som helst egentlig.

Altså en helt vanlig lørdag.

Men ingen ting av dette er vanlig for meg. Ingen ting minner meg om livet mitt. Ingen av folka. Ingen av rytmene og rutinene. Ikke en gang språket. Ingen ting føles trygt og alle rundt meg er ukjente, eller bekjente, men ikke nære.

Enda.

Da far fikk kreft var det som et teppe ble rykket bort under meg og jeg følte at jeg svevde i løse lufta. Så har jeg i tida etter hans død prøvd å skape et nytt grunnlag, finne noe å klamre meg til, lage et nytt tak og et nytt hus rundt meg som er trygt.

Nå skjedde det igjen. Igjen ble teppet rykket vekk under føttene mine, og jeg føler at jeg bare faller - og faller. På veien ned strever jeg panisk og leter med hendene etter noe jeg kan holde i, noe som kan hindre det. Men alt sklir gjennom hendene mine, og jeg fortsetter og falle, fortsetter og stresse.

Jeg er redd for hva som møter meg der nede. Jeg lurer på hvor jeg vil lande. Jeg frykter at jeg har mista kontrollen og aldri vil få den tilbake.


"Bare fall! Ikke være redd! Ikke stress med det. Bare la deg selv falle, uten motstand. Og når du kjenner frykten, ønsk den velkommen. La den bare komme!"

Jeg har manna meg opp og gått og snakka med noen - igjen. Kanskje jeg må gjøre det flere ganger. Og dette var rådene jeg fikk. Dette var det han sa. Bare fall, ikke vær redd, la det som kommer, bare komme!

Og så sa han mye mer. Om hvordan han tror at vi som mennesker bruker mye av livet vårt til å prøve og unngå ting. Unngå skarpe kanter, unngå og falle; slik en beskytter et barn som nettopp har lært og gå på veien. Senere vil vi helst beskytte dem fra alt - skitt, klatre i trær, falle i vannet, slå seg... og vi blir HMS-freaker i våre egne liv og til de vi er glade i, bare for å unngå.... livet? Virkeligheten? Når vi kjenner tegn til smerte eller ubehag stikker vi av eller finner noe å døyve det med - TV.... rus... bøker.... forhold... interiør.... slik at vi skal slippe å kjenne på hvordan vi egentlig har det. På tomheten. På frykten. På smerten. 

Til og med jeg... som tror at jeg er skapt for å være usikker og avhengig av Gud, og vet at om jeg faller, så faller jeg på han, som igjen gjør meg enda mer avhengig av han. Selv jeg frykter dette. I steden for å bare la det - komme. La meg falle.... når jeg innerst inne vet at jeg faller trygt. Og vet hva jeg faller på.