søndag 16. november 2014

Om å spise for mye og andre uvaner vi kan ha

Jeg har alltid hatt problem med å forstå at andre spiser som trøst. Det hele hørtes rart ut, å være lei seg og så skulle det liksom hjelpe å spise?! Det samme med shopping. Om jeg var nedfor en dag var vel det siste jeg kunne tenke meg å gå på et kjøpesenter!

Men flukt som trøst, det kunne jeg forstå, i alle fall til en viss grad. Jeg husker da jeg kom hjem fra å lede en outreach (2-måneders misjonstur) til Korea og Filippinene. Vi hadde blitt så nære, vi 12 på teamet. Da tiden for avskjed kom, 'gjemte' jeg meg på hotellrommet, tok på meg headset og skrudde volumet opp. Jeg ville ikke høre på at folk sa ha det og gråt utenfor rommet mitt, og lyden av kofferter på vei ut hotellrom og inn i heisen. Etter at folk hadde reist kom jeg smilende ut av rommet mitt og kjente at dette gikk jo lett, og fortsatte til neste ting på programmet.

Dette var lenge siden. Og nå som jeg igjen er tilbake i misjon forstår jeg mer og mer hvorfor jeg gjorde det. Og hvordan dette antageligvis er den vondeste og mest traumatiske delen av et liv i misjon - den konstante avskjeden. Å si ha det hver 3. måned, hvert halvår eller hvert år til folk du har gitt noe av hjertet ditt til. I lengden kan det være hjerterått. Og jeg forstår hvorfor jeg ville late som om det ikke skjedde. Det var for å beskytte meg selv.

Nå gjør jeg ikke det lenger, altså gjemmer meg på rommet med headset på hodet. Nå 'glemmer' jeg bare av når folk skal reise. Eller jeg passer på å ha det travelt i tida etter. Eller jeg sier ha det og klemmer og gir uttrykk for hvor trist det er, mens øynene er tørre, og hjertet og tankene allerede er langt vekke. Kroppen og hodet henger ikke sammen. Det når aldri inn, og kanskje jeg ikke virkelig lot dem inn den tida jeg kjente dem heller?

Nå, 1 år og 10 måneder etter at far døde forstår jeg hvorfor folk spiser som trøst. Jeg forstår framdeles ikke shoppinga - heldigvis. Plutselig kunne jeg som ble kvalm etter tre ruter melkesjokolade spise en halv plate og ha lyst på mer. Det var ikke lenger like lett å kjøpe snop og ha det liggende til besøk, og etter måltidene følte jeg ofte en intens lyst på noe søtt. Og ikke bare før jeg skulle ha mensen. Men ofte på kveldene. Når det ble mørkt. Når det var lite som skjedde og jeg hadde anledning til å kjenne på ting inni meg. Det var som om det var et tomrom der som var uutholdelig å kjenne på, men det hjalp med en sjokolade. Eller to. Eller å planlegge neste måltid.

Ikke før etter mange måneder forstod jeg hva som skjedde, og at dette var en måte for meg å takle sorgen på. At tomrommet jeg kjente viste meg at der var noen som manglet. Det var et hull i livet mitt. Og jeg prøvde å fylle det med mat.

Dette tomrommet kjenner jeg enda på, og mer og mer dess nærmere vi kommer julen. Jeg har alltid kun sett på jul og høytider som kjekke tradisjoner, som feiring. Aldri har jeg forbundet det med sorg og savn.

Så det jeg har lurt på er dette. Er det noe eller noen som kan fylle dette tomrommet? Eller er det ment at vi skal kjenne på det og godta at det gjør vondt og ta det som en del av livet? Ikke fylle det i det hele, bare kjenne på det og godta smerten?



Jeg vet ikke...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar