Å ha omvendt kultursjokk!

Jeg er midt i et stort uventa omvendt kultursjokk, blanda med en saftig dose jetlag. Finfint! Det passa meg veldig bra når jeg har så mye som 6 uker hjemme....

Dette hadde jeg ikke forventa. Jeg hadde gleda meg sånn til å komme hjem, og følelsen av å se tantebarna, hele familien og Cathrine og kidsa var herlig. Jeg kjørte hjem i baksetet klemt inntil Isabella og koste meg i vinterlandskapet og så på den vakre jærske naturen som føk forbi. Mor sin komle, kald frisk vind; å være hjemme var bare deilig.

Så kom jetlag´en... og kultursjokkene - overraskende, siden jeg jo nå var hjemme! Her skulle jo alt være kjent og kjært, eller?

Det begynte faktisk før jeg ankom Sola torsdag kveld. Ved gaten på flyplassen i Frankfurt ble jeg sittende bak to menn som hadde vært på fotballkamper i byen, og høre på dem snakke. De hadde Sandnes-dialekt, hørtes det ut som, og pratet om vær og vind. Men ved å høre dem snakke kjente jeg en rar fremmed følelse inni meg: Er disse norske? De snakker så rart. Er dette ekte? Jeg kjente jeg ble helt stressa av å høre på dem, de hørtes ut som marsboere, som om de var fra en helt annen verden.

Denne følelsen har dukket opp fra tid til annen. Når jeg har sittet i sofaen hos Christina og Magnar og hørt regnet tromme mot vinduet har jeg lurt på hvilken verden jeg er i, om dette er normalt, og hvordan vanlige folk kan forholde seg til sånt. Jeg har blitt helt paralysert av å sitte der og bare lure på hva dette er for noe. Å møte sure fjes som ikke en gang prøver å være høflige på butikker, har gitt meg lignende følelse. «Hvem er disse nordmennene? Hvem er disse rogalendingene, jærbuene? For jeg hører i alle fall ikke til her!» har jeg tenkt.

Hver dag de siste seks dagene har jeg våknet opp og lurt på om jeg kommer til å føle meg normal i dag. Men så har jeg hatt timer da jeg har snakka med noen, sittet og jobbet på Mac´en, lest i avisa og så føles alt som vanlig... for så å forsvinne og bli erstattet av en fremmed følelse av at dette er ikke meg, og dette er ikke hjemmet mitt og hvordan skal jeg kunne fungere her.

Heldigvis har jeg Christina og Magnar, og heldigvis har de nettopp gått gjennom lignende, da de i slutten av mai 2014 flytta tilbake til Norge etter nærmere tre år på Hawaii. Christina forstår alt jeg går gjennom, har følt det samme eller verre på samme måte som meg, rynker ikke en gang på øyenbryna litt når jeg forteller og forsikrer meg igjen og igjen om at jeg er normal, at det bare er jetlag, og omvendt kultursjokk, og at det går over, men at det kan ta tid.

Og så har vi funnet ut at jeg sannsynligvis ikke vil våkne opp en dag og være «normal», men at jeg bare må «tvinge meg» ut i det som nå føles ukjent, litt og litt, et besøk her, en butikktur der, og så vil det sakte, men sikkert normalisere seg. Været vil føles forfriskende eller irriterende, men ikke fremmed. Jeg vil sende et surt blitt tilbake til de butikkansatte (neida!) og glede meg over å være hjemme og se kjente og kjære. Så vil jeg sikkert føle meg normal før jeg drar ut i den store verden igjen om ikke lenge.