Mange følelser blir satt i sving. Jeg er i Korea igjen, det er ikke hvor som helst for meg. Det er nydelig ute, fantastisk vintervær - kaldt, solskinn, vindstille.... luktene, og alle minnene fra vinteren 1997 da jeg kom hit for første gang slår meg med en gang jeg lander.
Men så velter jet lag og kultursjokk over meg ganske snart. Ingen forstår meg her, og de få som kan litt engelsk er ikke interessert i å snakke. Jeg, som har lært meg å elske small talk i USA, kan plutselig ikke kommunisere med noen, ikke en gang om været. Den "koreanske måten" å gjøre ting på overvelder meg, kjønnsrollene her, hierarkiet, alle forventningene, de uskrevne lovene... Jeg har lyst til å si til alle at jeg bare må få lande først, jeg klarer ikke ta inn alt ennå.... men det er umulig å få kommunisert det.
Jeg skal drive feltforskning her, ved et barnehjem her, og undervise engelsk samtidig. Jeg skal også prøve å lære meg litt koreansk og ellers bidra hvor det enn trengs, enten det er å synge en sang og fortelle om meg selv på et av møtene, eller til og med oppvask og matlaging. Sist gang var jeg med å lage tradisjonell koreansk mat til den store gullmedalje!
Jeg blir tilvist et lite rom på internatet, og ligger på et hardt gulv med et teppe under meg. Jeg får vite at jeg skal bo her i 7-10 dager, eller litt mindre... eller litt mer, hvem vet? Om kvelden kommer pastorkona til meg og sier at jeg skal undervise engelsk to timer i morgen, mandag. Javel, da er det rett på. Jeg får beskjed om at det er "nybegynnere" og regner med det er de yngste og forbereder noe jeg håper kan være på deres nivå.
Dagen etter tropper jeg nervøs opp på skolen og blir kasta inn i en klasse med sju tenåringer - og kaoset begynner. De neste timene går jeg gjennom det som uten tvil er de verste timene jeg har hatt i min sju år lange karriere som lærer... Det er nesten som tatt ut av en scene av Dangerous minds med Michelle Pfeiffer. Elevene sover, klager, ler av meg, roper og hoier, leser ukeblader og blir illsinte. Noen nekter å skrive, andre nekter å svare. De hverken vil være stille eller gjøre noe av det jeg sier.
Mine første tanker etterpå handler om å rømme, eller å be om å få sitte vakt mens de ser film. Eller kjefte dem huden full og vise dem hvem som virkelig er sjefen. For hvordan kan jeg undervise her?! Jeg får ikke sove om nettene før de neste timene, og i min fortvilelse tør jeg til hvem som helst, den eneste som er pålogga Skype klokka 05.00 om morgenen, og deretter til Gud.
Tankene som da kommer strømmende forandrer alt. For jeg hører en liten stemme inni meg be meg om å elske dem... Om å gå ned på deres nivå, om å bli kjent med dem, om å se dem, selv om de kanskje ikke "fortjener" det. Minner om hvor skrøpelig jeg selv har vært til tider flyter foran meg som på en fjøl.
Det forandrer alt. Kjærlighet først - og så sannhet. Og kanskje litt læring.
Onsdag morgen går jeg inn med en annen holdning. Framdeles nervøs, men med lavere skuldre, uten et langt program, uten kompetansemål og fine planer. Jeg begynner med å fortelle et par ting om meg selv som jeg har lært på koreansk, og spør dem hvordan de har det. Jeg går rundt og ser dem inn i øynene, og spør hver enkelt hvordan det går med dem. Og timene blir hektiske; krevende og tøffe, men 100% annerledes. De blir gode, tross alt.
Hvem skulle tro det var slik jeg kom til å lære på denne turen?
Vi har alle godt av å bli ydmyket en gang i blant. Å kommunisere dårligere enn et barn, å sove på golvet, dusje på fellesbad med 15 andre jenter og finne ut at jeg kanskje ikke kan alt om å undervise ungdommer allikevel.
Jeg tror jeg kommer til å lære mye her!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar