Er vi alle helter?!

Jeg får ikke sove etter å ha sett på Eurovision song contest 2015 - alt for mange bilder og tanker svirrer rundt i hodet. Jeg lurer på om jeg virkelig så og hørte det jeg tror i kveld, og hva det sier om oss i dag, om Europa nå. Vi ble sittende i taushet en lang stund, min søster og jeg, etter at showet var ferdig. Jeg tror vi begge følte oss triste… og rystet.

Får jeg lov å si, eller er det intolerant, at jeg ble trist av å se på Grand Prix i kveld? At jeg blir kvalm av å se og høre Conchita, og skremt av utropelsen av henne som “Queen of Europe”? 

For hva vil det si om oss? Hvis hun er dronningen i denne tida, vil det si at hun er hersker og forbilde for en kjønnsforvirret generasjon i Europa? En mann som kaller seg Conchita Wurst, og legger vekt på at fornavnet er kallenavn på vagina på spansk og etternavnet er kallenavnet på penis på tysk, og som er mann til vanlig, kvinne på jobb, men med blandet utseende - er det hun som er dronningen i Europa? 

Er vi alle “heroes of our times” - “dancing with demons in our mind”? Vil det si, som vinneren proklamerte at “we are all heroes! No matter who we are, no matter who we love, we are all heroes…” Er dette sant? Og bryr vi oss egentlig om det er sant, så lenge det klinger bra?! 

I kveld så jeg en kvinne som også så ut som en mann oppføre seg som om det var det mest naturlige i verden, jeg så menn som kysset menn og kvinner som kysset kvinner veldig bevisst brukt i innledning og i sanger, jeg hørte vinneren rope at vi er alle helter, uansett hvem vi er, og uansett hvem vi elsker, og jeg så normoppløsning på en måte jeg kanskje ikke har sett før på TV, bejublet av tusener i salen og rundt om i hjem over hele Europa.

Tidligere i dag stakk jeg innom Jarle og Olene Mong og endte opp med en 5-6 timers lang samtale (ha, ikke første gang, og heller ikke siste!) Jeg fikk ikke gjort noe av det jeg skulle, men endte opp med mer enn jeg kom for. Vi snakka om postmodernismen, og hvordan den er den eneste "ideologien" som ikke erstattet Gud med noe annet. Til forskjell fra kommunisme, nazisme og andre ideologier, tok den ikke bare ut Gud, men lot være å fylle med noen andre, den etterlot seg bare tomhet. "Hold kjeft og konsumer!" som Magnus Malm så treffende beskrev det. 

Nå i etterkant tenker jeg at vi fyller denne tomheten selv, ikke bare med konsumering, men med oss selv, individet i sentrum. Nå er vi Gud. Nå er det vi som er helter. Nå er det vi som hersker, og da kan vi flytte alle grensene så langt vi vil. Vi kan gjøre hva vi vil og mene hva vi vil, og det trenger ikke en gang være rett eller galt - det kan være relativt, det kan være individuelt, det kan være det det føles for den enkelte akkurat nå, det kan forandre seg med tiden, det kan være i gråsonen.... 

Vi snakket om hvordan folk slutter å ha meninger, og de som framdeles har det, er redd for å uttrykke dem av frykt for å bli beskyldt for å være intolerante. Nå kan vi visst bare være enige om at vi er forskjellige, og at det er ulikt fra situasjon til situasjon. Det som er rett for meg, trenger ikke være rett for deg.

Er det ikke noe som er svart eller hvitt lenger? Fins det sannheter som står fast uansett om det var steinalderen, da besteforeldrene våre var unge, eller i dag? Fins det noe som ikke forandres og ikke flytter seg, som vi kan stå på og holde fast på, når alt annet rundt oss er så omskiftelig?

Å si at jeg blir skremt og trist av å se på Grand Prix i kveld er ikke i tråd med dagens doxa; tidsånden. I 1996 kunne jeg stå på pulten i klasserommet og snakke fritt om disse tingene - i saklige debatter, hverken beskyldt for å være "mørkemann", dømmende eller intolerant. Generelt er diskusjonene jeg hadde på 90-tallet historie nå, de kommer aldri opp i samme form lenger, å snakke fritt og ærlig og åpent på samme måte er nesten umulig - fordi tidsånden har forandret seg så enormt. Hva er det som har endret seg? Er det saken, eller er det tiden og tidsånden? Er det situasjonen, eller var ikke rett og galt da det samme som rett og galt nå?

Er vi ikke alle helter?!

Jeg kjenner meg mest igjen i at jeg kan være temmelig skrøpelig når ingen andre ser meg. Jeg er aller sterkest når jeg er svak, og det skal ikke mye til før sårbarheten kommer fram. Jeg kjenner på at jeg er dødelig. Jeg skal dø en gang, og jeg vet ikke når. Jeg kjenner at tårer og gleder aldri er langt fra hverandre. Hvis jeg skal være en helt, eller om jeg skal være kjent, vil jeg det skal være på grunn av ære... og integritet... at jeg vet hvem jeg er, har samme identitet enten året er 1980 eller 2015. Og jeg tror ikke jeg kan være helt i meg selv. Det må være noe større utenfor meg selv som holder meg, som definerer meg, som er svart og hvitt, og forblir det, uansett omstendigheter. Og det kan ikke være likegyldig hvem jeg er, eller hvem jeg elsker, eller hva jeg gjør.