Hva skal jeg mene om disse flyktningene?

Jeg husker enda de første flyktningene jeg traff... Kan det ha vært i 94?! Midt i ungdomsskoletida? Fra Kosovo i alle fall, to kjekke unge gutter, jeg ble nok litt betatt. Vi syklet flere kilometer for å treffe dem, kjøpte det de trengte av sigaretter og andre småsaker, og snakket på hvert vår begrensede engelsk. Jeg husker det var utrolig spennende, og interessant og sterkt å høre historiene deres. Jeg kunne nesten ikke tro det, oppvokst som jeg var midt i Verdalen, et sted ingen har hørt om utenfor Jæren. De var en kuriositet, vi ble opprørt på deres vegne, vi ville så gjerne hjelpe...

Så kan jeg godt innrømme at det falmet litt med tiden. Om det var de som ble lei av oss, eller vi som fant nye å beundre er jeg litt usikker på, men det var i alle fall en start på et engasjement for flyktninger. Gjennom hele videregående var jeg så rød som jeg noen gang har vært på det området - nestekjærlighet, åpenhet, hjelpe dem som var svakere enn oss, vårt ansvar, medlidenhet var noen av motivene mine og jeg kan ikke huske jeg stilte noen kritiske spørsmål. Hvis det hadde vært opp til meg skulle alle få hjelp i Norge.

Så reiste jeg til Asia i 1997 og traff for første gang nord-koreanske flyktninger i Kina. De gjorde et uutslettelig inntrykk, jeg vil aldri glemme historiene jeg hørte da. Selv om engasjementet mitt gikk over til andre områder - og jeg dessverre ikke ble kjent med så mange flere flyktninger - så modnet meningene mine seg, jeg har stilt mange kritiske spørsmål, men beholdt grunntanken - om vårt ansvar om å hjelpe. Da jeg ble kjent med noen palestinske asylsøkere ved et asylmottak i nærheten var det viktig for meg en tid, selv om jeg må innrømme at det jeg noen gang har gjort for dem var veldig begrenset. Jeg forstod for første gang prosessene flyktninger går gjennom etter å ha kommet til Norge, og følte sterkt med dem i alle utfordringene og uvissheten.

Som norsklærer for ungdommer som nylig hadde kommet til landet så jeg på nært hold problemene med språk og integrering, og frykt og fordommer i begge leirer, både blant dem og de andre, "etnisk norske" studentene mine. Jeg merket meg også som lærer på ungdomsskole og videregående hvordan klimaet hadde skiftet siden jeg var på deres alder, de fleste unge var svært skeptiske og mye uvitenhet var ute og gikk. Jeg prøvde å tale flyktningenes sak og en gang gav jeg 9.klassingene mine i norskoppgave å gå ut på gater og torg og butikker og finne flyktninger eller innvandrere, intervjue dem og skrive en stil om dem. Vi fikk mange gode samtaler etterpå, og en av guttene tok det helt ut og tok kontakt med en ung kvinne fra Hviterussland, besøkte henne hjemme og skrev deretter en norskstil som fikk meg til å grine.

Så i sommer skjedde noe som kanskje vil forandre Norge og Europa for alltid - som ut av intet kom det syriske flyktninger i søkk og kav veltende inn over landets grenser. De kom i tusenvis, det var kaos, det var konstant på nyhetene, det var det ene bildet verre enn det andre, den ene historien slo den neste ihjel og vi ble kastet inn i en prosess vi aldri noen sinne hadde sett for oss, med beskjed om at dette bare var begynnelsen.

Kanskje hadde jeg nok med min egen turbulente reisetilværelse, nettopp hjemme fra Sør-Korea og Hawaii og på vei til Nord-Korea og Kina, kanskje hadde intervjuene med de nord-koreanske flyktningene jeg forsket på for masteroppgaven fylt begeret av hva jeg klarte å ta inn, eller kanskje det bare ble for mye, uten egentlig noen annen grunn enn at det ble for mye? Jeg vet ikke om jeg klarte å kjenne på så mye medlidenhet - jeg vet det høres forferdelig ut - men jeg tror jeg ble mer kald enn varm. Hva i alle dager skulle vi gjøre nå? Hvordan skulle vi takle dette? Hvem var disse, hva forventet de, hvordan skulle vi klare å integrere og hjelpe så mange??? Jeg kjente på dårlig samvittighet - hvorfor brydde jeg meg ikke mer? Hvorfor gjorde jeg ikke noe? Hvorfor følte jeg så lite medlidenhet? Hvorfor var jeg redd for meg og mitt? Jeg gjorde et tamt forsøk med noen penger, prøvde meg på en innsamling av forskjellige saker som gikk i vasken og postet vel en artikkel eller to på Facebooksiden min, slik jeg trodde jeg burde, mens jeg mest av alt var kritisk, bekymret, kald og prøvde å skjule det så godt jeg kunne.

Det er ikke før nå jeg tør sette ord på hva jeg følte i sommer. Jeg vet ikke om det er fordi klimaet har forandret seg - plutselig har tonen blitt en helt annen - nå kan vi visst ikke få stengt grensene våre fort nok og gjort innvandringslovene så strenge som mulig. Var Norges enorme engasjement egentlig bare "shallow"? Var det mange, som meg, som egentlig kjente på frykt og tvil i sommer, men som heller ikke turde si det høyt? Og går det an å være både redd og usikker og stille gode, kritiske spørsmål og samtidig strekke seg langt, ta ansvar og vise nestekjærlighet og hjelpe mange, både i vårt eget land og der de er?

Til nå har jeg følt at dette er to motsetninger, og det kjenner jeg på enda. Enten må jeg være slik jeg var på 90-tallet, all in, åpne grensene på vidt gap og naivt ønske alle hjertelig velkommen, eller så må jeg helst være med å drøfte hvordan vi kan få Norge til å framstå så uattraktivt som mulig, slik at færrest mulig ender opp her. Er dette mine eneste valgmuligheter? Kan jeg bryte ned frykt og fordommer og tørre å elske en fremmed, samtidig som jeg er redd, setter grenser og stiller vanskelige spørsmål?

Det hadde i så fall vært fint.