Skummelt å komme hjem...

Magnar, min svoger, er en vis mann. Av og til sier han ting som gjør at jeg, som nå, ikke får sove etterpå, men bare blir liggende å tenke på det han har sagt.

Det er skummelt å komme hjem. Jeg føler meg til tider sårbar og naken.

"Alle trenger noe stabilt i livet for å ha det bra!" sa Magnar, "selv de som er misjonærer! Uansett livssituasjon trenger alle en eller noen av disse grunnsteinene for at en kan være trygg og takle livet. Jeg tror noen av de viktigste er
- en egen familie
- stabil og god økonomi
- en fast jobb en trivs i
- hus/leilighet og bil
- et nært fellesskap (for en kristen i alle fall) som en er en naturlig del av -
... og du, Renate, akkurat nå virker det som om du har... vel, ingen av disse!"

Det er skummelt å komme hjem. Folk hjemme har forandret seg og mye har skjedd på to år. Samtidig er det også det at så lite har endret seg som kjennes rart. "Den største forskjellen er at du har forandret deg, Renate!" sa Christina til meg i dag da jeg klaget min nød, "du er annerledes inni deg, og det gjør at du ser på alt rundt deg på en annen måte enn før."

Det er nok dette som kalles revers kultursjokk, og som kanskje er det største sjokket av alle - at alt blir så annerledes når du kommer hjem. Og at du som trodde du kjente deg selv i denne settingen, med disse folka, på dette stedet, ikke lenger er sikker på hvem du er nå.




PS! Til evt oppklaring så har jeg mange nære, fantastiske venner og er framdeles med i Bedehuskirken, men akkurat nå er jeg ikke del av en huskjerke eller et annet forpliktende fellesskap.