onsdag 3. februar 2016

Stakkars meg!

Det var en lang samtale. Jeg fikk ut en del frustrasjon. Fortalte om all usikkerheten i livet mitt, alt jeg ikke hadde og eide og generelt manglene i livet mitt. De var mange. Jeg følte jeg snakket en god stund og kunne fortsatt mye lenger.

"Men hva er det du har da? Fortell meg det!" spurte hun.

Jeg var ikke overrasket. Selvfølgelig måtte hun få meg til å `tenke positivt´ - som om det skulle hjelpe meg!  '7 veier til lykke!' 'Finn tre ting å være glad for hver dag!!' 'Tren deg glad!'

Jeg spyr. Jeg hater selvhjelpsbøker!! Jeg kan ikke fordra artikler og bøker som handler om 'fem punkt som vil gjøre livet ditt bedre!'  WHATEVER!! Jeg vil heller pugge matoppskrifter eller lese lærebøker fra ungdomsskolen!


Men jeg ville jo ikke virke sur. Eller utakknemlig. Eller gi mistanke om at jeg bare var negativ og ikke klarte 'tenke positivt!'

"Vel..." jeg dro på det, "jeg har gode venner.... jeg har mat på bordet og tak over hodet og bor godt. Jeg kan klare meg en stund økonomisk..." Jeg stoppet. Jeg kunne jo fortalt at kroppen min fungerer og at jeg kan se og høre og lever i et fritt land og alt det der, men et sted gikk vel grensen! Var det ikke manglene i livet mitt vi snakket om nettopp?! Alt jeg ikke har og alt jeg har grunn til å være misfornøyd med.


"Da er du heldig! Da har du alt du trenger. De tingene utover det du nevnte er jo bonus. Hvis du kan være glad for kun det mest nødvendige, kun det du trenger og anse alt annet som bonus, vil du kunne glede deg over mye mer i livet - enten du har mye bonus eller lite."


Grrr! Selvfølgelig, og irriterende nok, var dette også visdomsord. Og etterhvert ble jeg glad av samtalen. Jeg visste hun hadde rett og la merke til hvordan tankene mine hadde gått i en negativ bane den siste tida. Hvordan selvmedlidenheten hadde kommet snikende. Hvordan jeg sakte, men sikkert nesten var blitt et 'offer'. Var det ikke synd på meg, kanskje? Ikke nok med kultursjokk og drittvær og mørke når jeg kunne ha ligget under palmene i 27 varmegrader på Hawaii. I tillegg stod jeg nå altså uten jobb, uten inntekt, uten ferdig master, uten egen bil og eget sted å bo, uten huskirke og uten å ane hva jeg skulle gjøre med livet mitt. For ikke å snakke om at jeg var single, uten egen familie, midt blant etablerte firebarnsmødre og bønder på Jæren og venner med hus og stasjonsvogn og medlemskap i Coop. Var det ikke i alle fall litt synd på meg?

Konklusjonen min var at det ikke var det.  Ikke egentlig. Jo, jeg har en del jeg sørger over og det skal jeg få lov til. Det er en del ting som er vanskelige med å komme hjem, faktisk ganske mange, og det er det bra at jeg kjenner på. Jeg kan godt gråte og være lei meg. Men jeg er ikke noe offer. Og egentlig er det ikke så veldig synd på meg heller.

For jeg har jo tak over hodet, penger å leve for en stund og gode venner. Og hun hadde rett, hun jeg snakket med - at når jeg har det, da har jeg det meste av det jeg trenger!




Jeg har familie, og vi hadde en kjempefin jul og nyttårsfeiring!

Og venner... Her er bare noen få av dem! (Noen jeg vet syns det er okay å være på sosiale medier, hehe!)


Det kom endelig snø og vi koste oss ute mange dager. Dette kunne jeg ikke opplevd på Hawaii!!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar