Jeg vet ikke hvem som har fulgt med i de utallige debattene på VG, Vårt Land og annen media i det siste. Fra Rut Helen Gjævert som deler sin egen fortid som 'soldat' i Jesus Revolution til Anders Torp som utgir bok om sine 'ekstreme opplevelser', blant annet utallige demonutdrivelser.
Jeg er veldig for åpenhet, jeg er for å få enhver sannhet fram i lyset og ble sjokkert og indignert over å se filmen Spotlight i helga (om Bostonskandalen; hvordan den katolske kirke systematisk skjulte pedofili langt oppe i lederrekkene på 80- og 90-tallet).
Men hva er det med alle disse som omtaler mange normale hendelser som mange utøvende kristne bedriver som 'ekstreme'?
Jeg er nok ikke enig i alt Jesus Revolution har gjort (det har de jo forsåvidt innrømmet selv også), men ærlig talt, mange av klippene fra videoene om hvor "sykt" det var, ligner på møter jeg ofte har vært på, og framdeles går på. Det som overrasker meg mer er at så mange kristne ikke tror på demoner, og syns det er rart med demonutdrivelse. Hvorfor det? Det er jo litt snodig. Millioner, og kanskje milliarder av mennesker i dag ville si, uavhengig av tro, at å ikke tro på demoner er galskap, fordi de mener at de ser disse hele tiden. De lever i en virkelighet hvor de forholder seg til demoner, utdrivelse, heksedoktorer, osv, enten de er kristne, buddhister, muslimer eller tilber forfedrene. Jesus selv drev jo mange ganger ut demoner og sa at etterfølgerne hans skulle gjøre større ting enn han. Noe av det som kjennetegnet etterfølgerne hans, de første disiplene, var nettopp en aktiv utdrivelsetjeneste. Jeg har selv sett demoner og forholdt meg til dem, og opplevd å ha vært påvirket og blitt kvitt dem. For meg er det en helt naturlig del av det å følge Jesus, og at kristne driver med dette, tror på helvete, ber i tunger og deler evangeliet til folk på gata, det kan vel virkelig ikke være noe nytt og ekstremt, i alle fall ikke for kristne.
Jeg kjenner ikke så godt til Jan-Aage Torp. Jeg kjenner litt mer til Jesus Revolution og Stephan Christiansen. Det virker som om de er ledere som har gjort veldig mye godt, og store feil - ikke så helt ulikt meg selv som ungdomsleder og misjonsleder. Jeg har gjort mange feil. Jeg har angret på både det ene og det andre, og jeg håper at troa mi og lederstilen min i dag er sunnere, dypere, åpnere, samtidig like brennende og levende som før.
Jeg er veldig enig i at debatt rundt disse temaene er viktige - gjerne om hvordan demoner drives ut, om hva som er sunt og usunt hierarki i religiøse kretser, om hva en kristen tro innebærer og hvordan dens uttrykk kan skade spesielt unge i en utsatt fase av livet, og hvordan det å være i en organisert kristen bevegelse eller ha vokst opp i et hjem kan bli preget av skam og skyld eller tvang.
Men om debatten skal preges av et grunnsyn om at noe som er normalt for mange kristne i hele verden, eller som i alle fall ikke 'burde' være så unormalt, blir gjort 'sykt', da reagerer jeg. Hvordan skal jeg som syns mye av dette er en del av troen argumentere mot det?
Hvis det er 'normalt' at kristne tror på en Gud som bor i Himmelen og allikevel kan være i kontakt med alle her på jorda, at han som ingen noen gang har sett er deres Far, om det er normalt at de tror at denne guden hører det som til enhver tid blir sagt til han, fra alle steder i verden, og faktisk kan gjøre noe med det, og at de tror på engler som beskytter, og ritualer som nattverd, dåp og frelse; at Jesus som levde for over 2000 år siden faktisk kan frelse de som lever i 2016 - så vil jeg mene at hverken tungetale, evangelisering, demonutdrivelse, helbredelse eller å tro at det finnes et helvete er så ekstremt det heller. I alle fall ikke når det er så tydelig beskrevet i Bibelen, som jeg jo trodde var et ganske viktig grunnlag for selve den kristne troen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar