Menneskefrykt

"Har du merket noen forandringer de siste årene på hvor mye du bryr deg?"

Elisabeth og jeg sitter i stua mi på Sandnes. Cola Zero hører alltid med da. Og kaffe. Og jeg klarte visst trylle fram noen enkle (kjøpte) baguetter med noen ferdigskjærte brunostskiver også. Vi har levende lys, hun har med seg sytøyet, jeg sitter med heklet mitt. I lange perioder sitter vi uten å si stort. TV'n er av. Vi er bare sammen. Gode venner over lang tid som du ikke alltid må si så mye til når dere er sammen. Gull verdt.

- "Ja," svarer hun tenksomt, "jeg har faktisk det. Jeg bryr meg mye mindre om hva folk syns om meg. Jeg sier ting mer som de er!"

- "Hva mener du?"

"Egentlig handler det mest om å si det jeg mener i enhver samtale, i steden for å brenne inne med det og ergre meg over det jeg ikke sa etterpå." Hun forklarer og jeg kjenner meg igjen: "Jeg føler det samme. Og kanskje spesielt den siste tiden. Det er akkurat som noen hemninger har blitt brutt og det er lettere å være meg selv på godt og vondt, bare være meg..."

- "Tror du det kommer med alderen?"

Etterpå tenkte jeg litt på hvordan dette har skjedd på flere områder. Kroppen min. Som aldri har vært eldre. Som jeg vel alltid kan ha noe å utsette på. Jeg er likevel mer fornøyd enn noen gang, og bryr meg mye mindre om hvordan den ser ut nå enn før. I steden for å si til speilbildet at 'du mangler bare 5 kilo av', så har jeg begynt å se på meg selv og si at jeg er fin. Ikke akkurat der jeg var i tenårene.

Tidvis bevisst og tidvis ubevisst, jeg tror alltid jeg har slitt med menneskefrykt. Frykt for hva andre tenkte om meg. Mente om valgene mine. Syns om utseendet mitt. I tenårene var jeg så idealistisk at jeg klarte ikke la være å si meningene mine, senere lærte jeg meg å pakke det mer inn, eller ikke si noe i det hele tatt. Jeg lærte hva det ville si å være politisk korrekt, og hva som passet og ikke passet seg. Jeg ble mindre idealistisk. Mer realist. Og sikkert litt visere - heldigvis.

Men den siste tiden, kanskje fordi jeg har opplevd ting som gjør at jeg forstår bedre hva som er viktig i livet, hva som varer, og hvem jeg er - og ikke er - har jeg merket at det korrekte glipper litt i kantene. Jeg merker jeg bryr meg mindre. Jeg går alene på kafé usminka og i treningsklær fordi jeg skal gå tur etterpå og ikke gidder ta med skift. Jeg er hjemme på fredags- og lørdagskvelder om jeg vil. Jeg reagerer oftere i samtaler og spør hva som ble ment, i steden for å glatte over, bli lei meg eller sur. Hvis folk spør meg hva jeg mener eller hvor jeg har vært, sier jeg det ofte bare som det er, enten de forstår det eller ikke.


Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det fikk meg til å tenke for noen år siden.

'La folk få kjenne tyngden av den du er!'

Jeg vil la andre kjenne mer av hvem jeg er, og la dem takle det - eller ikke.