Når jeg er svak da er jeg sterk...

Enneagrammet er et eldgammelt personlighetsforståelsessystem med 9 forskjellige typer. Det er mye mer enn det (les om boka Sjelens ni ansikter), men det er den korteste måten å forklare det på.

Jeg begynte å lese fra begynnelsen om nummer 1 - behovet for å være perfekt, og kjente meg litt igjen i det, for så og lese om type nummer 2 - behov for å bli behøvd, og kunne se sider av meg selv der også... slik gikk det utover i boken, utenom nummer 6 kanskje - behov for trygghet, og egentlig 7 - behov for å ha det gøy (tragisk nok!), men da jeg kom til nummer 8 var det som å lese om meg! Det var litt vondt, og faktisk ganske flaut. Det var som om noen som kjenner meg veldig godt plutselig hadde skrevet ned alle hemmelighetene mine, spesielt de mindre gode...

Boka snakker om en moden og en umoden åtter. Og selv om jeg tror jeg er en modnere én nå enn da jeg først leste boka, kjenner jeg på dette hver eneste dag. Behovet for å være sterk. Det sitter langt og dypt inni hjertet mitt og dukker opp til stadighet. Hver gang jeg treffer nye folk, hver gang jeg er i en diskusjon, hver gang jeg vil prøve noe nytt...

Det som har gjort det så ekstra vanskelig er kanskje at i mange år av livet mitt har jeg ikke bare følt meg, men vært virkelig svak. Å ha behov for å være sterk, men hele tida måtte godta at du er svak har stilt meg på valg i livet igjen og igjen - å tillate det, å la være og kjempe imot med nebb og klør og å vise andre svakhetene mine, ikke bare ha dem for meg selv. Det har vært, og er framdeles, veldig vanskelig. Det er sjelden en trøst å høre at 'å være svak, det er da du er sterk', selv om jeg jo vet at det er sant. Behovet for å være sterk er der likevel.

Det er en av livets ironier, og noe jeg kanskje aldri vil forstå, at en som har så stort behov for å vise sin styrke, har måttet godta å være veldig svak. Fra utsiden har jeg kanskje sett ganske sterk ut mesteparten av livet. Jeg har tatt utdannelse, jeg har jobbet som lærer i mange år, jeg har mange venner, jeg har kjøpt leiligheter og klart meg godt økonomisk, jeg har tidvis fått drevet mye med lidenskaper som sang og dans... men de som kjenner meg godt... og ikke minst jeg vet sannheten bak den 'sterke masken'. Jeg vet at jeg har vært tidvis deltids- og fulltids sykemeldt i jobben... Jeg vet at jeg sov meg gjennom hele Kristendom grunnfag, og at det var flaks som gjorde at jeg fullførte (flaks, og god hjelp fra gjengen jeg reiste sammen med - Kristin Aanestad, Jarle Mong, Kent Tjelta, Torstein Bjorland, Steinar Johannesen og de andre som utgjorde denne fantastiske kollokviegruppa). Jeg vet at jeg i månedsvis, ja, årevis, har hatt ett ønske når jeg står opp om morgenen: Gud, gi meg nok styrke til å komme gjennom denne dagen! Jeg vet at bak mange av mine fantastiske reiser, til Costa Rica, Hawaii... ligger det desperasjon etter å komme meg vekk og finne en måte å takle livet på, og at sangtekstene jeg skrev kom ut av smerte og at mye av det jeg har lykkes med, har skjedd gjennom flaks og litt galskap og hjelp fra andre.


Jeg vet at jeg egentlig er ingenting. Jeg vet at innerst inne er jeg veldig svak. Jeg vet at jeg kan gjøre alt rett og bruke all min disiplin og vilje, og allikevel går livet skeis og jeg må plukke opp bitene av meg selv etterpå.


For å bli en moden åtter må veien nemlig gås gjennom svakhet. Det er ikke lett, og enda mindre med dagens sosiale medier. Hvorfor og hvordan skal jeg vise mine svakheter der? Jeg kommer jo ikke en gang på å legge ut et bilde på Instagram hvis ikke sola stråler, jeg har overgått meg selv med en fantastisk matrett, jeg ligger strekk ut på stranda eller er ute på en frisk sykkeltur med tantebarna mine!

Men innerst inne er det det jeg vil. Ikke bare det svake, ikke hele tida, men noe av det, av og til... for å se om også sosiale medier kan tåle den sida av meg, ikke bare det jeg får til og er god på. Hele meg. Også det svake.