Londontanker: Sosial urettferdighet: del 2

Dette er Christine. Jeg traff henne på flyet fra London til Stavanger og vi snakket i munnen på hverandre i to timer. Det viste seg at hun hadde tenkt å sove på flyplassen før morgenflyet videre til Oslo, så jeg spurte om hun ville være med hjem til meg. Så vel, utstyrt med Calzone med pepperoni og norsk brus (jeg glemmer at Solo er norsk, og litt spesielt for en amerikaner), to forskjellige Soloer med forskjellige smaker (stort!) og en yoghurt og smoothie til frokost kjørte Christina oss hjem og vi ble sittende til en stund ut på natta og fortsette samtalen, før jeg fikk maks 2 timer søvn og kjørte henne til bussen.

Christine har en veldig spesiell historie, som jeg ikke har tenkt å fortelle her, men kort fortalt så er hun opptatt av å inspirere andre til å få kontakt med jorda igjen; naturen, fjellene, fordi hun tror vi som moderne mennesker har blitt avskåret følelsesmessig, fysisk og åndelig, fra slik vi var ment til å leve. Vi snakket om hva jeg hadde blogget om, og jeg fortalte hvor kort vi har kommet i Norge når det gjelder engasjement og rettmessig sinne i forhold til utnytting av fattige arbeidere i andre land. Fra hennes synsvinkel var det kristendommen og religion (jeg hintet om at kapitalistisk tenkning i vest jo hadde en del å si også, og hvorvidt den kom med kristendommen og på hvilken måte den originalt ble anvendt, kan jo diskuteres), som hadde vært med å `diskonnekte´ mennesket fra naturen, fra å elske jorda og ta vare på landet, og være i harmoni med dyr og planter og alt som har liv rundt oss. Hun viste til samenes levemåte, hvordan de var mer i ett med naturen rundt dem, samt indianerne i Amerika og aboriginerne i Australia, og kommenterte hvor mange likhetstrekk hun har funnet ved å studere de to førstnevnte. Christine er fotograf og filmskaper (SacredEcologyFilms) og holder på med et til nå 3-år langt prosjekt med å lage en dokumentar om dette, og hun er i Norge blant annet for å leve blant og intervjue samer.

Vel, jeg kunne sagt så mye mer om det hun fortalte, og jeg kunne delt så mye mer om hva jeg tenker om sosial urettferdighet for fattige arbeidere i Kina og Bangladesh. Aller først kan jeg starte med å si hvor vanskelig jeg syns det er, og hvor lite jeg har klart å gjøre med det selv. Siden bloggeinnlegget jeg skrev for over 3 år siden har jeg bare klart å spørre på Hennes & Mauritz to ganger om de har rettferdige klær, med total uvitenhet som svar. Ellers har jeg levd omtrent som de fleste andre, men i det siste med en gryende følelse av at noe er galt og ikke greit for meg lenger. Jeg har merket meg det ved handling på Hennes & Mauritz og mange andre butikker; at prisene går ned... og for første gang, som min søster sier, er det ikke vits å kjøpe klær på Hawaii fordi de er billigere enn i Norge. Nå er de like billige her! Og jeg har merket meg at det ikke lenger er salgsstativ med klær til 50 kroner og 75% bli-kvitt-salg, det er nye kolleksjoner i alle størrelser og farger, på Primark hele vegger og stativ etter stativ med flotte nye høstkolleksjoner til sjokkerende lave priser. Og en plass på veien har jeg merket en større og større uvilje mot dette, uten å vite hva jeg kan gjøre.

For det er ikke så lett at du bare kan slutte å kjøpe billige klær, selv om de aller billigste kanskje er lettere å forhold seg til. Hvordan kan jeg vite at dyrere klær gir mer penger til arbeiderne, eller at de har gode arbeidsforhold? Og hvis jeg slutter å handle billig, vil det gjøre livene bedre for arbeiderne? Da mister de kanskje jobbene sine. "Second hand store"- klær... de er i alle fall brukt før, men det er også et uttrykk for livsstilen vår, hvor vi kjøper og kaster fra oss på Fretex med bedre samvittighet, slik at vi kan kjøpe enda mer. Og aller mest, hvordan skal jeg klare å gjennomføre dette, når jeg tross alt ikke har lyst å betale så mye for klær?

Og dette henger sammen, så infløkt, med utnyttelse av jord til blant annet å bygge ut byer og fabrikker, og ødeleggelse og forgifting av elver og sjøer ved for eksempel alle kjemikaliene fra klærne, og dette som Christine sa, fjerner oss bare enda mer fra den naturlige kontakten mennesket hadde med jorda før. Hvem demonstrerer på Bryne når de velger å ta en del av markene og bygge boliger og bygge sammen Kåsen og Bryne? Argumentet er at vi trenger flere boliger, at flere vil til byene, og vi har mye jord å ta av, men er det egentlig greit? Hvorfor reagerer vi ikke mer?

For min del, som jeg gladelig innrømte til Christine, så går mye av dette langt over hodet mitt, noe av det har jeg svært lite naturlig interesse av, og andre sider av det virker bare for vanskelige og sammensatte til å kunne gjøre noe med. Men jeg kan la være å ikke bry meg. Jeg kan begynne, igjen. Torstein sendte et par lenker på hvor en kan finne etiske og miljøvennlige klær, også for barn, samt minnet meg om Framtiden i våre hender, som jeg vet lite om, men nå finner ut at er opptatt av alt fra kasting av mat, fortelle om forholdene til arbeidere i fattigere land til hvordan bli en grønnere syklist. Det er en begynnelse, i alle fall for meg, å lytte til magefølelsen når jeg ser drittbillige varer, stoppe opp ved tanken på personen som lagte det klesplagget jeg kjøper, og begynne og interessere meg litt mer om hva som er mulig å gjøre.


Før dette innlegget blir veldig langt og komplisert, er det interessant for meg å bemerke interessen på min egen blogg. Det siste året har det vært en jevn økning hvor jeg nå en god stund har hatt rundt 2-300 lesere på hvert innlegg (med 400 og 500 en sjelden gang her og der). Gårsdagens innlegg fikk bare litt over 100 treff til nå... og bare noen få likes. Først overraska det meg, jeg var sikker på at mange ville synes dette var bra og interessant. Ved så lite respons måtte jeg lese gjennom og se om jeg hadde skrevet noe kvasst eller dårlig. Men så demret det... det er jo dette som skjer hver gang jeg skriver om sosial urettferdighet... og jeg blir like overraska hver gang! Dette skjedde da jeg skrev om tiggere og romfolk også, og sist jeg skrev om jeansindustrien i Kina (TV-link til dokumentaren her). Vi er faktisk ikke så interessert i det. Det blir kanskje for mye. Det handler for lite om oss selv, kanskje? Eller det får for store konsekvenser for oss? Jeg vet ikke, men jeg merker meg det og fortsetter å grunne på det...