Et bilde kan si mer enn tusen ord, men et bilde kan også lyge. Hvem vet hva som egentlig foregikk da bildet ble tatt? Hvem vet hvilke ord som ble sagt, eller blikk som ble vekslet, eller hva personene følte?
Jeg har prøvd på både engelsk og norsk å skrive noe om hvordan det har vært å begynne i ny jobb - uten å helt klare sette ord på det.
Jeg tror ikke jeg har blitt helt lurt av alle de glansede bildene på sosiale medier. Jeg vet mange av dem er oppstilt og at det fins en historie bak hvert eneste. I diskusjoner med folk har jeg blitt overraska over hvor mange som faktisk tror at folk har det sånn som det viser på bildene. Er det sant? Jeg har som regel tatt for gitt at de selvfølgelig ikke har det, og at flotte pyntelige bilder ofte kan være et forsøk på å skjule sannheten, eller behov for å vise noe som ikke eksisterer. Jeg vet at mine egne bilder selvfølgelig er utvalgt, det fins kritisk tenkning bak dem, og jeg vet at de bare gir et lite innblikk i livet mitt. Den jeg er og livet jeg lever er så mye mer - så mye verre, så mye bedre og så mye dypere og større. Og også - uendelig mye kjedeligere enn det kan se ut som. Jeg tar litt for gitt at alle egentlig vet dette. Folk kan vel umulig tro at Facebook-moments og Instagrambildene viser gjennomsnittet av livene til folk? Det er jo et utstillingsvindu og det er vi vel klar over? Livet mitt er jo virkelig ikke så pent, morsomt, koselig, gøy og dypt hele tida. Eller så tragisk (jeg har jo skrevet en del om sorg de siste årene).
Det vet dere vel.
Eller gjør dere det?
Vel, uansett - siden jeg ikke klarer beskrive - hverken på engelsk eller norsk - hvordan den første måneden på jobb har vært, så se på bildene fra jobb denne uka
- under Kapittels litteraturfestival i Stavanger, mitt første møte med norske forlag med mingling og vin, møte med Formannsskapet (da jeg hilste på en del politikere uten å vite hvem av dem som var ordføreren...), fest i Ledaal kongebolig med ordføreren i Stavanger, ICORN og fribyforfattere, vert for VIP-forfatterne på tur til Lysefjorden (med store hull i kunnskap om Lysefjorden og Prekestolen, og håp om at de stilte så få spørsmål som mulig) og være med som MC på 'Obstfelder på arabisk' på Efendi lørdag kveld, hvor jeg ikke var sikker på om jeg uttalte alle navnene riktig -
i lys av de følelsene som jeg har kjent sterkest på denne uka:
- Frykt
- Angst
- Usikkerhet og
- Tvil
For selv om uka har vært en opplevelse med mye gøy, så har jeg tidvis vært veldig redd.
9 forlag var presentert på tirsdag hvor jeg var sammen med Stavangers fribyforfatter Mohammad Habeeb. Veldig kjekt og veldig mye for meg å lære!
Så begynte Kapittel-festivalen, og jeg som 'Kapitteljomfru' var svært usikker på om jeg var godt nok forberedt etter snaue 4 uker i ny jobb...
Torsdag startet for min del med tur til Lysefjorden med tre fribyforfattere og Henry Marsh - nevrolog og forfatter, og Robyn Davidson - forfatter og eventyrer. Hva snakker man om med en nevrolog, guru og kjendis som Marsh? I tillegg til fantastisk vær og nydelig natur, og en australier og en engelskmann som ooooh'et og aaaaah'et igjen og igjen om den.... fikk vi noen gode samtaler om alt fra undersøkelser av barns hjerner i Romania under den kalde krigen, til religion og vitenskap (har mennesket en sjel?), Marsh og Davidson's oppvekst, hva de angrer i livet, og hvilket formål (om noe) anger har i menneskers liv.
Noen av samtalene var mellom Mohammad fra Syria, Henry Marsh fra England, Robyn Davidson fra Australia og meg fra Norge. 4 land og kulturer, 3 forfattere og meg. Jeg følte meg beæret. Mohammad og jeg diskuterte hvem som ville vært best for Robyn å ta med seg på turen over den enorme Vest-Australiaørkenen; 4 kameler og en hund, eller 4 menn. Mohammad var overbevist om at Robyn tok det riktige valget og at det andre ville endt forferdelig! (Robyn er mest kjent for, og filmatisert gjennom boken og filmen Tracks, for nettopp den reisen.)
Stavanger by, som jeg liker mer og mer
Mohammad, og Helge Lunde, sjef i ICORN (International cities of refuge network) forteller om organisasjonen og livet sitt og hvordan politikere kan hjelpe, på audiens hos Formannskapet i Stavanger (mange kjente fjes fra media, som jeg ikke klarte plassere helt. Jeg skal jo liksom briefe Mohammad, men trengte egentlig noen til å briefe meg selv!!)
Første gang i Ledaal Kongebolig, bygget av Alexander Kiellands onkel, for meg. Det var nydelig, og maten var fantastisk. Mohammad mente at den var bedre enn på Slottet, der han var i hagefest hos Kongen og Dronningen for et par uker siden.
Ordfører i Stavanger, Christine Sagen Helgø, signerer på et skriv for å frigi den tyrkiske forfatteren og aktivisten Asli Erdogan
Da Mansur Rajih, ikon, forfatter og poet fra Yemen, og Stavangers fribyforfatter fra 1998-2001, spurte om selfie med meg, var jeg ikke sen å be. Til tross for at jeg vet at profesjonalitet og en viss distanse i denne jobben kan være viktig, begynner disse fribyforfatterne allerede å komme under huden på meg.
På seminar om Obstfelder ved Jan Erik Vold
Mansur leser egetskrevet dikt til minne om en avdød fribyforfatter og venn, Chenjerai Hove
Foto credit: Kapittel
Denne intense uka endte for meg på Efendi lørdags kveld, med 'Obstfelder på arabisk', og jeg fikk endelig se fribyforfatterne opptre for første gang, sammen med Mohammad's sønn, Khaled på det syriske instrumentet Oud. For en opplevelse det var!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar