Johaug og Hanvold: Har media gått amok?

I det siste året har det skjedd noe med meg når det gjelder forhold til medier. Jeg stoler ikke lenger på dem slik som før, og jeg har en økende skepsis til motivene deres, bakgrunnsinformasjonen og holdningen, og tidvis mistanke om politisk agenda (er NRK eid av den røde siden, f eks?).

Jeg har nok blitt påvirka av å bo utenlands og oppdage at media er veldig annerledes i USA, og sikkert på godt og vondt. Jeg opplever at det der er mer rom for mangfold og mindre politisk korrekthet. Det er greit at folk er veldig uenige, det er greit at noen offentlig mener og gjør noe som er veldig annerledes... det er mindre fallhøyde for å si noe utenfor boksen (vel, og Trump er nok et ekstremt eksempel på dette!).

Jeg har begynt mer og mer å se på media som en maktinstans, og hatt en del tanker om hvor mye makt de tilsynelatende har versus hvor mye de kanskje burde ha..?

Photo credit NRKMen aller mest reagerer jeg på det jeg opplever som personhetsing. Midt i Johaugsaken kjenner jeg at jeg får vondt i magen. Det har blitt ubehagelig å lese den massive kritikken hun blir utsatt for og jeg blir mer og mer kritisk til det jeg opplever som personhetsing. Den siste tida har jeg skrolla videre og ikke lest noe om henne. Jeg orker ikke lese mer kritikk. Stakkars jente, om hun så er skyldig eller uskyldig. Er det mulig å leve videre og gå på ski for henne i framtida om hun skulle være uskyldig? Har ikke kritikken gått litt langt når den får de andre langrennsløperne til å bli livredde og vurdere å legge opp? Hva skjedde med 'uskyldig til det motsatte er bevist'? Bedre er det ikke med mediene i andre land som godter seg over 'fallet hennes'. Hvordan har vi havnet her, tenker jeg. Hvordan hadde det vært om vi og jobben vår skulle under lupen? Om den minste feil som rådgiver/fribykoordinator kunne fått meg uthengt og ødelagt ryktet mitt?

Photo credit Visjon NorgeDen siste uka har jeg lest artikkel etter artikkel om Jan Hanvold i Visjon Norge. Jeg har mange kritiske tanker og meninger om han og TV-stasjonen hans. Jeg har diskutert dem med både uenige og enige kjentfolk, blant dem flere som elsker TV-kanalen, og jeg har jeg prøvd å møte den med åpenhet og respekt. Mange av de som elsker musikkinnslagene og blir oppmuntra av talene hans forklarer hvor gavmild han er og hvor mye tid på TV han bruker til å samle inn penger til andre, for eksempel barnebyer i Moldova. Visste du at Visjon Norge driver hjelpearbeid i sju land, blant annet Estland, Kongo og Kenya? Eller at mange av sendingene hans er fra barnebyene i Moldova og filmer det som skjer der, ofte med Hanvold selv som besøkende?

Jeg syns det er viktig å sette søkelyset på kritikkverdige forhold i hans TV-selskap, men til nå opplever jeg at dette mest har blitt et ensidig mediesirkus uten like. Er det mulig å angripe en person mer uten å tilkjennegi og fokusere noe på alt det positive han har gjort? Til nå har jeg lest få artikler som virker balansert (jeg har ikke lest alt), det formelig drypper hån fra noen av innleggene. Etter litt leting fant jeg én positiv kommentar; et klipp nederst i en artikkel på nrk.no om en uføretrygdet, pensjonert enke som gav 800 kroner månedlig, som fortalte hvor mye programmene betydde for henne. Unnskyld meg, men det skriker av stigmatisering! Hva med å også nevne paret i 40-årene fra Oslo, som jobber fulltid og har romslig økonomi, to barn og tre barnebarn og som liker å se på sendingene fra Moldova og høre på sangene som spilles på kveldene? Eller å få et intervju med noen av de jeg kjenner, helt vanlige folk (både single og med familie, i arbeid og uten) som syns det er herlig å se på noe annet enn Gullruta og Farmen og nyhetssendinger stappfulle av det amerikanske valget? Hva med å gi litt spalteplass til læreren som egentlig var kritisk innstilt, men som nå sier han ble helbredet og har vært frisk i årevis etterpå, og at livet har blitt mye bedre etter at han begynte å se på TV-kanalen? Til tross for at jeg er enig i en del av kritikken mot Hanvold, kjenner jeg allikevel at jeg blir sint på vegne av alle de som blir og har blitt, ja rett og slett velsigna, av TV-sendingene hans.

Jeg er ikke journalist, men jeg er storleser av nyheter og har en jobb som fokuserer på ytringsfrihet. Men hva når den helst gir rom for 'politisk korrekte' stemmer? Hva hvis den blir brukt til å 'ta folk' og kjøre dem i grøfta? Hva når den ikke viser vilje til å framstille hele sannheten i en sak?

Jeg vet ikke om jeg er mest skuffa eller sint. Eller om jeg har mista troa og begynt å ta mediene med en klype salt og er økende skeptisk til det jeg leser? Kanskje jeg har resignert og tenker at dette er et synlig resultat av at media er i krise, hvor flere og flere tyr til tabloid for å selge og unngå oppsigelser. Kanskje jeg må begynne og sile mer hvilke kanaler jeg velger å lytte til og ikke?

Et tegn på at synet mitt på media endrer seg er følelsen jeg sitter med nå. Jeg er redd for å legge ut dette blogginnlegget. Ikke for å få andre synspunkt og kommentarer, men for å si noe som kanskje er politisk ukorrekt, støte noen eller for å få stygge tilbakemeldinger. Eller taushet... Jeg er redd for å støtte noen som for tida blir kritisert og harselert med over hele Norges land.

Nå er jo dette bare et blogginnlegg lagt ut på min egen blogg og Facebookside, men jeg merker meg allikevel frykten min, og medias overskrifter og innhold om dagen, og er redd at dette dypest sett gjør noe med oss, frykt for å gjøre feil og synkende mot til å stå opp for det vi tror på og å være annerledes, om konsekvensen kan være å bli møtt slik som Johaug og Hanvold har blitt. Da er det enklest å heller la være.